Finn Bernhard og Barneskolen (Nå også med video!)

Edit 13/12: Etter forespørsel fra lærerne mine som igjen har fått en forespørsel fra lærerne og bekymrede foreldre på barneskolen, har jeg blitt nødt til å fjerne bildene av barna. Beklager så mye.

Flere av tingene studiene våre har tvunget oss til å delta på her har vært skrekkelig trøkken, enten det har vært å sitte på display på en åpen skole-dag og være «internasjonal», eller å holde et foredrag om Norge for en ungdomskoleklasse som, helt åpenbart, var 100 % uinteresserte i hva vi hadde å si. Det var derfor hyggelig å se at vi hadde noe ordentlig fint planlagt forrige torsdag, nemlig et besøk på en lokal barneskole. Her skulle vi lese «De tre bukkene Bruse» på norsk og japansk for barna, leke og lære dem norske sanger. Jeg gledet meg. Det gjorde Bjarte og, du kan bare ikke se det.

Etter den vanlige forelesningen på torsdag, ble vi kjørt i taxi ned til barneskolen sammen med Hiromi-sensei og en av barneskolelærerne. Vi hadde såvidt kommet oss inn i inngangspartiet og fått den første foten i tøflene da en lærer med et litt strengt ansikt passerte oss i gangen. Sekunder etter kom tre skolebarn løpende forbi ham, men istedet for å fortsette opp trappa til klasserommet, bråsnudde de og løp tilbake og klemte læreren, alle sammen. Læreren forsøkte å holde den strenge minen, men til ingen nytte. Barna smeltet umiddelbart hjertene fra det kalde Norge, og vi begynte å forstå hva slags dag som ventet oss.

Begynte å forstå, ja. Men ingenting kunne ha forberedt oss på Texasfesten som ventet oss utenfor klasserommene. Så fort vi hadde gått opp det siste trappetrinnet, raste det ut med barnfra alle åpne dører i bygget. Og da mener jeg raste. Det gikk fra «tom korridor» til:
på bare få sekunder. Og de var helt ville. «Takaiiii!(som i «de var høye!»)» hvinte de imens de nærmest klatret opp på oss. Alle skulle kjenne på og skrike til hele klassen vår samtidig. Vi klarte å vade oss gjennom mengden med hysteriske 10-åringer og fikk satt oss i kantina, hvor de norske elevene ble fordelt rundt på ett bord hver. Jeg kom på bord med han som tydeligvis var klassens klovn, og han brukte den neste halvtimen på å gjøre den samme poseringa som jeg måtte ta bilde av hver gang.

(Klovnen er han til høyre)

Til slutt fikk jeg lov til å ta bilder av de andre som satt ved bordet mitt og.
Etter bildet over fikk jeg strengt beskjed(til din store glede, tenker jeg, mamma) av Akari-san om at jeg måtte ta av lua, ettersom det var uhøflig å sitte med lue på inne. Det er derfor en høy luesveis-faktor på resten av bildene.

Vi spiste en kjapp lunsj, bestående av ramen, frukt og melk, mens barna spurte meg ut om hva slags leker de hadde i Norge. De ble like begeistret hver gang de traff med noe(Pocket Monsters?? Hello Kitty??), og prøvde seg til og med på litt engelsk innimellom. Vi har i klassen blitt enige i ettertid om at barneskole-elevene var flinkere i engelsk enn ungdomsskole-elevene.

Det begynte å nærme seg eventyrtid, og barna ble sendt ned i gymsalen, mens vi fikk litt tid til å forberede oss i et tomt klasserom. Da vi følte oss klare nok, gikk vi ned til gymsalen og ble plassert på en stolrekke foran barna som måtte sitte på gulvet, stakkar. Herfra kjørte vi en rask presentasjonstale om oss selv og hobbyene våre, også kalt en jikkoshoukai.

Jikkoshoukaien ble etterfulgt av et foredrag om Norge på japansk, tilpasset skolebarna. Ganske absurd å sitte og se på. Før læreren startet powerpoint-presentasjonen sin, spurte han barna om hva de visste om Norge og hvor de trodde det lå. Barna rakk ikke opp hånda, men reiste seg hver gang de skulle si noe, og de gangene flere reiste seg, kjørte barna en rask stirrekonkurranse, som gjorde at det bare etter et par sekunder kun var én som ble stående igjen. Dette, kombinert med svarene barna hadde (i stilen «JEG TROR NORGE ER ET LAND!» eller «DE HAR MANGE ISBJØRNER DER??????»), gjorde dette til et av høydepunktene for dagen.

Så var det de norske elevenes tur. Vi startet underholdningen med å lese eventyret. Her leser jeg eventyret.

Barna kjedet seg visst ikke ett sekund mens vi leste. Det gjorde de derimot da vi gikk igang med del to av underholdningen vår, nemlig sangene. Vi hadde, på forhånd, plukket ut et par sanger som skulle framføres og skrevet dem på katakana så barna skulle forstå det litt lettere, men Aimée kom ikke langt ut i første verset til Mikkel Rev før de begynte å rulle og vri seg på gulvet av kjedsomhet. På tross av det, prøvde vi så godt vi kunne.

Martin fikk dem igang på Hode, Skulder, Kne og Tå

.

Nå skulle barna lære oss en japansk barnelek:
Det skulle et par forsøk til før jeg fikk skikkelig teken på det. Vi skulle egentlig ha jevne partnerbytter, men jeg ble tidlig kapra av en gutt som nektet å slippe meg. Sammen med han og den minste jenta jeg noengang har sett(jeg holdt hele hånda hennes inni min), ble vi fort et superteam, og vi klarte å holde rekka hele veien.

Til slutt stilte barna opp og sang for oss, og det var vanskelig å ikke bli rørt. Finere random-barnekor skal du lete lenge etter:

Klokka nærmet seg tre og vi måtte dessverre forlate barna. Vi holdt en kort takketale hver og fikk tatt noen siste bilder.

Læreren deres viste oss til rektors kontor, hvor vi drakk en kopp te og småkjaste litt om japansk og Hokkaido Tokai. Rektor og lærerne takket for besøket og sendte oss av gårde med en bunke brosjyrer fra skolen.

Vi ruslet litt molefonkne opp til klasserommet for å hente jakkene våre, da vi, i andreetasje-trappa, møtte et par av elevene vi hadde truffet. De kastet seg rundt halsen på oss og skulle ha klem og autografer. Elevene i tredje etasje skjønte at det var noe på gang, og plutselig hadde vi samme situasjon som da vi kom, med unger oooveralt. Klasseklovnen spurte om han kunne få navneskiltet mitt, og jeg sa ja. Jeg har aldri sett noen bli så glade for noenting i mitt liv før.
Med skrivekrampe etter alle autografene og noe som minnet om tinnitus, klarte vi til slutt å rive oss løs fra mengden, si ha det og komme oss inn i en taxi. Sjeldent har jeg hatt en så god følelse inni meg. Ungene i Japan ser ut til å bare være snille, og utstråler så utrolig mye glede at det var umulig å ikke bli smittet. Jeg elsker denne dagen og det er helt klart en av de beste dagene jeg har hatt her i Japan.

Åja, forresten. Til dere som lurte på hva slags sko jeg hadde på ungdomsskole-updaten:

Sånn ca ser de ut.


Reklamer
Explore posts in the same categories: desember, Sapporo

20 kommentarer den “Finn Bernhard og Barneskolen (Nå også med video!)”

  1. Håvard Says:

    FIRST!

    Satan så triste og fine sanger jeg grein nesten.. ALDRI om norske barn hadde klart det der.
    Det virka som en fantastisk fin dag, det må jeg si:)

    Forresten: på bildet under filmene ligner du på:
    Robin Thicke

  2. kjesepsbill Says:

    Det var jævla fint å lese bloggen med barnesang til. Er litt teit at ikke disse bloggene har bedre muligheter for å legge på musikk synes jeg. Deilig innlegg som gjorde dagenderpåsøndagen min levelig. kos

  3. Jokken Says:

    Tydelig at det er peacetegnet som gjelder i Japan. Herlig. Finfin blogg.

  4. kjesepsbill Says:

    Ooog: Jeg etterlyser mer info om «Fittness-Finn»

  5. Jokken Says:

    PS: Jag pluggar norsk. Jättebra eller hur? Peace out

  6. kjesepsbill Says:

    Hadde vært digg med en Finns Fittness Special. Nå skal jeg være stille.

  7. Are Says:

    Jeg vil spise opp de ungene… Nydelig innslag! *Snufs* Forøvrig enig med Kjell;)

  8. David Says:

    Kongeupdate. Men hvor er det blitt av den nederste videoen? Den funker ikke! Source plz

  9. David Says:

    Hvorfor gjør alle japanske kids peace-tegn btw?

  10. Renée Says:

    Jeg blir bare litt nummen av å lese dette innlegget.
    Det er fint. Jeg føler også litt misunnelse.
    Blir glad på dine vegne. Litt lei på mine egne vegne som skal ned på en sur ungdomsskole med adferdsvansker klokken halv åtte i morgen tidlig.
    Klasseklovnen er dritsøt! 🙂
    Alle de andre ungene også forresten. Alle er dritsøte.
    Tilogmed lue-håret! Haha…
    IKKE ta bort degos-barten! Det er så forfriskende frekk 😀

  11. Renée Says:

    Rettelse…

    DEN er så forfriskende frekk.

    eller

    DET er så forfriskende frekT.

    du kan velge.


  12. Dette er mesterlig, unge Tellefsen. Mesterlig! Er en glede og et privilegium å være din rivaliserende, men også din korresponderende blogger. Kudos!

  13. Nina Says:

    Åååå såååå fineeee:))))) Gleder meg til å komme til Japan og se på alle de snille japanerne og kanskje snakke med noen/høre på når noen snakker.
    Den videoen virker ikke hos meg heller, kan du(jeg) gjøre noe med det?
    Veldig fin update og veldig gøy med mange bilder, det må du fortsette med:)) Flere bilder av deg!! SPØRSMÅL
    1. Har du video når du «opptrer»/fremfører noe? Har lyst til å se :))
    2. Har dere flere oppdrag igjen før dere er ferdige? Eller bare vanlig skole?
    3. Hva er forskjellen på Bjarte og Hans Christian? Gi meg minst tre forskjeller.

  14. Pia Says:

    Etter lang ventetid slår jeg til med en fantastisk kommentar av de sjeldne..neida! Tenkte bare det var på tide (etter alt det maset ditt), hehe. Barneskolen var også min favorittdag, og jeg må si at du for lengst har vunnet bloggerkonkurransen mellom deg og HC. Til og med familien min og venner i Norge leser bloggen din (smisk, smisk, får jeg låne siste sesong av OZ nå eller?).

  15. digginjapan Says:

    Først til alle: De som ikke klarer å se det nederste filmen kan klikke med musepekeren sin på denne hyperlenken: http://www.youtube.com/watch?v=R00sy4XxKms

    Håvard: Ty(?????????????) Enig i at sangene var sykt triste. Hiromi har bedt en av barneskolelærerne sende oss teksten. Tipper den er noe i duren av «hele familien min er død og jeg har mistet alle lemmene mine/kom la oss danse».

    Kjesepsbill+Are: Det skal jeg se om jeg ikke får til. Følg med på bloggen i tilfelle noe sånt skulle dukke opp!:)

    Jokken+David: Litt usikker på hvorfor alle bruker peace-tegn på bilder, det bare er sånn. Voksne gjør det også, regardless of gender.

    Renna Gunerius: Barten blir på ubestemt tid! Satser på å ha en riktig så fin bust når du ankommer:) …Og jeg velger «DEN er så forfriskende frekk».

    HC: Jeg setter pris på tilbakemelding, Sir Heyerdahl Macsquireson!

    Nina: Se linken på toppen av dette innlegget for filmen.
    1. Jeg har en veldig kort film hvor jeg presenterer meg selv, men det er temmelig utydelig og du kan ikke se meg på filmen, bare høre meg. Skal se om jeg kan få filmet foredraget mitt på onsdag.

    2. Se bunnen på https://digginjapan.wordpress.com/2007/11/26/finn-bernhard-og-kosetimen/ for mer info.

    3. -Bjarte har en J i fornavnet sitt, mens Hans Christian har to i-er og to h-er.
    -Hans Christian er *noe morsomt*
    -Bjarte er en annen person enn Hans Christian og har derfor forskjellig personlighet og utseende.

    Håper dette svarte på spørsmålene dine.

    Pia: Det var på tide, ja! Godt å høre at du har reklamert litt, kanskje de og begynner å kommentere litt her.

    Hadde jeg og HC noen innsats på denne konkurransen forresten? Jo mer detaljer du har, jo mer kan jeg gni det i trynet på Mr Heyerdahl!

    Og OZ burde stå i dvd-spilleren på pcen din og spille i dette øyeblikk. Skal jeg si hva som skjer i siste episode?

  16. Marianne Says:

    åå så utroolig herlige barn! Jeg ble smittet bare av å lese bloggen!:) Smilte nesten hele tida.
    Og for et barnekor!:) De sang så fint, og så herlig sang! Skjønner du ble rørt.

    Du skildrer/forteller forresten veldig fint. Er lett å forestille seg situasjonene.

    Utrolig bra update. Skryt og ros til dej!

    SPM:
    1. Samme som Nina har på spm1. 🙂 Hadde vært veldig gøy å få sett deg opptre/holde foredrag på japansk! (og/eller norsk)
    2. Da flere barn reiste seg opp om gangen for å svare på noe, og de hadde stirrekonkurranse, stirret de da på hverandre, og den som holdt ut lengst uten og blunke vant? Var det så?
    3. Hva kommer det av at du måtte ta av deg lua, og barna kunne ha på seg skaut og andre alternative luer (kokkeluer?) 🙂

    No further questions.

  17. digginjapan Says:

    Marianne: Tusen takk skal du ha! Lettere å skrive for flittige kommentatorer:)

    1. Jeg skal, som sagt, se om jeg får filmet foredraget mitt imorgen. Hvis ikke kan jeg prøve å filmet litt fra en aften på byen eller noe i den duren.

    2. Det var et psykologisk spill hvor det var vanskelig for utenforstående å forstå hva som egentlig skjedde. Tre reiste seg og to satte seg plutselig igjen, etter de hadde sett litt på hverandre. Det er alt jeg kan si.

    3. Kanskje noen holdt meg for narr! Men seriøst, det var like greit at jeg tok av meg lua, aldri opplevd noen som har på ovnen på fullt i et rom hvor sola står rett på. Når det er sånn…40 stykker i riommet. Jeg ble sakte men sikkert kokt levende.

  18. einar Says:

    den sang videoen funker ikke for meg heller, står bare å laster på youtube, men ingenting skjer :/

  19. kjesepsbill Says:

    den er grei sensei

  20. Tonje Says:

    Hei! Jeg er en venn (kanskje han ikke ser på meg som en venn, men det blir for rart for meg å kalle ham en bekjent) av Hans Christian fra Montpellier, og ville bare si at jeg følger fast med på bloggen din. Det var via Sverres blogg at jeg fant Hans Christians, og via hans at jeg begynte å lese din. Jeg kjenner deg ikke. Men jeg synes det er kjempemoro å lese bloggen! Spesielt gøy er det å sammenligne måten du og HC fremstiller den samme opplevelsen.
    Ha en fin dag eller natt, avhengig av når du leser dette.

    Tonje -en slags venn av Hans Christian. (Vi har i hvert fall spist sushi sammen, og jeg lærte ham at man ikke kunne gå med åpen sekk/veske i sør-Frankrike.)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: