Finn Bernhard og Barneskolen (Nå også med video!)

Edit 13/12: Etter forespørsel fra lærerne mine som igjen har fått en forespørsel fra lærerne og bekymrede foreldre på barneskolen, har jeg blitt nødt til å fjerne bildene av barna. Beklager så mye.

Flere av tingene studiene våre har tvunget oss til å delta på her har vært skrekkelig trøkken, enten det har vært å sitte på display på en åpen skole-dag og være «internasjonal», eller å holde et foredrag om Norge for en ungdomskoleklasse som, helt åpenbart, var 100 % uinteresserte i hva vi hadde å si. Det var derfor hyggelig å se at vi hadde noe ordentlig fint planlagt forrige torsdag, nemlig et besøk på en lokal barneskole. Her skulle vi lese «De tre bukkene Bruse» på norsk og japansk for barna, leke og lære dem norske sanger. Jeg gledet meg. Det gjorde Bjarte og, du kan bare ikke se det.

Etter den vanlige forelesningen på torsdag, ble vi kjørt i taxi ned til barneskolen sammen med Hiromi-sensei og en av barneskolelærerne. Vi hadde såvidt kommet oss inn i inngangspartiet og fått den første foten i tøflene da en lærer med et litt strengt ansikt passerte oss i gangen. Sekunder etter kom tre skolebarn løpende forbi ham, men istedet for å fortsette opp trappa til klasserommet, bråsnudde de og løp tilbake og klemte læreren, alle sammen. Læreren forsøkte å holde den strenge minen, men til ingen nytte. Barna smeltet umiddelbart hjertene fra det kalde Norge, og vi begynte å forstå hva slags dag som ventet oss.

Begynte å forstå, ja. Men ingenting kunne ha forberedt oss på Texasfesten som ventet oss utenfor klasserommene. Så fort vi hadde gått opp det siste trappetrinnet, raste det ut med barnfra alle åpne dører i bygget. Og da mener jeg raste. Det gikk fra «tom korridor» til:
på bare få sekunder. Og de var helt ville. «Takaiiii!(som i «de var høye!»)» hvinte de imens de nærmest klatret opp på oss. Alle skulle kjenne på og skrike til hele klassen vår samtidig. Vi klarte å vade oss gjennom mengden med hysteriske 10-åringer og fikk satt oss i kantina, hvor de norske elevene ble fordelt rundt på ett bord hver. Jeg kom på bord med han som tydeligvis var klassens klovn, og han brukte den neste halvtimen på å gjøre den samme poseringa som jeg måtte ta bilde av hver gang.

(Klovnen er han til høyre)

Til slutt fikk jeg lov til å ta bilder av de andre som satt ved bordet mitt og.
Etter bildet over fikk jeg strengt beskjed(til din store glede, tenker jeg, mamma) av Akari-san om at jeg måtte ta av lua, ettersom det var uhøflig å sitte med lue på inne. Det er derfor en høy luesveis-faktor på resten av bildene.

Vi spiste en kjapp lunsj, bestående av ramen, frukt og melk, mens barna spurte meg ut om hva slags leker de hadde i Norge. De ble like begeistret hver gang de traff med noe(Pocket Monsters?? Hello Kitty??), og prøvde seg til og med på litt engelsk innimellom. Vi har i klassen blitt enige i ettertid om at barneskole-elevene var flinkere i engelsk enn ungdomsskole-elevene.

Det begynte å nærme seg eventyrtid, og barna ble sendt ned i gymsalen, mens vi fikk litt tid til å forberede oss i et tomt klasserom. Da vi følte oss klare nok, gikk vi ned til gymsalen og ble plassert på en stolrekke foran barna som måtte sitte på gulvet, stakkar. Herfra kjørte vi en rask presentasjonstale om oss selv og hobbyene våre, også kalt en jikkoshoukai.

Jikkoshoukaien ble etterfulgt av et foredrag om Norge på japansk, tilpasset skolebarna. Ganske absurd å sitte og se på. Før læreren startet powerpoint-presentasjonen sin, spurte han barna om hva de visste om Norge og hvor de trodde det lå. Barna rakk ikke opp hånda, men reiste seg hver gang de skulle si noe, og de gangene flere reiste seg, kjørte barna en rask stirrekonkurranse, som gjorde at det bare etter et par sekunder kun var én som ble stående igjen. Dette, kombinert med svarene barna hadde (i stilen «JEG TROR NORGE ER ET LAND!» eller «DE HAR MANGE ISBJØRNER DER??????»), gjorde dette til et av høydepunktene for dagen.

Så var det de norske elevenes tur. Vi startet underholdningen med å lese eventyret. Her leser jeg eventyret.

Barna kjedet seg visst ikke ett sekund mens vi leste. Det gjorde de derimot da vi gikk igang med del to av underholdningen vår, nemlig sangene. Vi hadde, på forhånd, plukket ut et par sanger som skulle framføres og skrevet dem på katakana så barna skulle forstå det litt lettere, men Aimée kom ikke langt ut i første verset til Mikkel Rev før de begynte å rulle og vri seg på gulvet av kjedsomhet. På tross av det, prøvde vi så godt vi kunne.

Martin fikk dem igang på Hode, Skulder, Kne og Tå

.

Nå skulle barna lære oss en japansk barnelek:
Det skulle et par forsøk til før jeg fikk skikkelig teken på det. Vi skulle egentlig ha jevne partnerbytter, men jeg ble tidlig kapra av en gutt som nektet å slippe meg. Sammen med han og den minste jenta jeg noengang har sett(jeg holdt hele hånda hennes inni min), ble vi fort et superteam, og vi klarte å holde rekka hele veien.

Til slutt stilte barna opp og sang for oss, og det var vanskelig å ikke bli rørt. Finere random-barnekor skal du lete lenge etter:

Klokka nærmet seg tre og vi måtte dessverre forlate barna. Vi holdt en kort takketale hver og fikk tatt noen siste bilder.

Læreren deres viste oss til rektors kontor, hvor vi drakk en kopp te og småkjaste litt om japansk og Hokkaido Tokai. Rektor og lærerne takket for besøket og sendte oss av gårde med en bunke brosjyrer fra skolen.

Vi ruslet litt molefonkne opp til klasserommet for å hente jakkene våre, da vi, i andreetasje-trappa, møtte et par av elevene vi hadde truffet. De kastet seg rundt halsen på oss og skulle ha klem og autografer. Elevene i tredje etasje skjønte at det var noe på gang, og plutselig hadde vi samme situasjon som da vi kom, med unger oooveralt. Klasseklovnen spurte om han kunne få navneskiltet mitt, og jeg sa ja. Jeg har aldri sett noen bli så glade for noenting i mitt liv før.
Med skrivekrampe etter alle autografene og noe som minnet om tinnitus, klarte vi til slutt å rive oss løs fra mengden, si ha det og komme oss inn i en taxi. Sjeldent har jeg hatt en så god følelse inni meg. Ungene i Japan ser ut til å bare være snille, og utstråler så utrolig mye glede at det var umulig å ikke bli smittet. Jeg elsker denne dagen og det er helt klart en av de beste dagene jeg har hatt her i Japan.

Åja, forresten. Til dere som lurte på hva slags sko jeg hadde på ungdomsskole-updaten:

Sånn ca ser de ut.

Explore posts in the same categories: desember, Sapporo