Arkiver for januar 2008

Finn Bernhard in «The Death of a blog»: Digginjapan’s Requiem

januar 26, 2008

Here we are then, back in Kristiansand, over three months after I left Norway and moved to Sapporo, Japan. The days just flew by and it’s weird looking back at how nervous I was when I arrived. The question everyone wants answered(well, Nina asked me and she wasn’t really paying attention to the answer) is, of course, «what becomes of Thine blog, kind squire?» The answer is pretty obvious: Seeing that I’m not in Japan anymore and the blog name’s «digginjapan», I’ll have to make another blog and slightly change the name. That’s right: I’m going to keep blogging, wether you like it or not, filling my blog page with my boring everyday-life in Oslo. And this is where you, my excellent readers, come in. I need a new name for the blog. Suggestions so far have been «DigginOslo» and «DigginNorway», but if you can come up with a better name, you may be so lucky that I actually name my new blog «Finnandhisfamoussardines» or whatever you suggest. And with a result like that, who needs material prizes, eh? …Well, you’re not getting any prizes anyway, so you might as well settle with the idea.

In my final post(not counting the one where I will announce the new blog name), I would like to thank everyone that made my stay in Sapporo an awesome one.

My teachers, Ooyama sensei & Hiromi sensei


Through their excellent guidance and teaching, my japanese improved like…a 1 000 000 times. Senseitachi, doumo arigatou gozaimashita!

Yuta-kun & Aya-chan

Everything our teachers didn’t (or couldn’t) teach us, we learned from our japanese roomies, ranging from how to order a taxi to pronounciation of commonly used curse words. Aya-san showed an extreme karaoke skill at our final night out with the gang, which was unfortunate, seeing that I was next in line with A-HA – The Living Daylights. AANYway…

I also suspect Yuta-kun was more than partially responsible for our dorm kitchen:

No hard feelings, though!

Nina-chan & Renna Justinius-chan

Thank you for your company during my stay in Tokyo, and for actually travelling to Japan to meet me. That’s a 10 on any awesomeness-scale!

The trip would’ve been far more boring without my wonderful classmates:

Pia-chan:

Thanks for not leaving me alone on the mic on our last karaoke night, and for pressuring me to keep updating my blog on a regular basis.

Aimée-chan:

Thank you for showing me that women can actually have a far worse potty-mouth than any man.

Hansuko-chan:

Thanks for always ruining the end of our lessons with your «well thought up» sentences.

Einar-kun:

Thanks for countless music discussions and for introducing me to several new italo-disco artist. Call me whenever you can give me my records back!

Bjarte-kun:

Thanks for the moustache idea…I’ve still kept mine, although it isn’t as thick and full as your «Ibsen»tekina beard!

Martin-kun:

I don’t know what I’d do without your external hard-drive. Thanks for showing me Dexter and for teaching me the MAJOR difference between american and japanese whisky.

Espen-Kun:

Thank you for the input on bikes, bags and coffee. I still haven’t seen that black bag of yours and I’m beginning to think that it was all a huge lie. Please prove me wrong this coming semester.

Since I can’t very well thank myself, you’ll only get a picture of me:

And finally, thanks to my mentors(who I don’t have any pictures of, unfortunately) and of course, THE READERS of my blog. With almost 10 000 hits, I know you’ve done a great job spreading my blog, and I can’t thank you enough for that.

Please stay tuned for the announcement of my new blog.

That’s it. I’m done.

Advertisements

Finn Bernhard & Nina i «Den rare parken» (Se-lytt-les)(Nei, vent: Se – les)

januar 8, 2008

Før jeg går igang, har Nina et bilde ho gjerne vil vise:

Sånn!

På et eller annet vis klarte Nina og jeg å få gjort noe annet enn å shoppe på søndag. Etter mye krangling og planlegging, bestemte vi oss for å dra til Yoyogi Park i Harajuku-distriktet. Denne parken er kjent for å bli forvandlet til et fyrverkeri av merkelige mennesker hver søndag, hvor folk stiller seg opp på gata og gjør, vel, rare ting. På veien inn i parken traff vi på HC som hadde på seg forkledning og krevde umiddelbart at Nina slettet alle bilder ho hadde tatt av han. Bildene av HC i dette innlegget er derfor tatt med et skjult kamera.

I og utenfor parken var det masse morsomme ting å se på, og jeg fikk tatt bilde av en god del av dem:

Syngemannen:


Syngemannen var det første rare personen vi oppdaget. Han hadde stilt seg opp mot trafikken med en liten radio og en stor cdsamling, og sang/hylte kjente sanger uten å treffe en eneste tone. Vi fikk med oss en julesang vi har glemt navnet på og Bob Marleys «Buffalo Soldier», som han forvandlet til en intim ballade til seg selv. Ifølge HC er yndlingsartisten hans U2.

Free Hug-gjengen:

Utkledde som (f.v)Pikachu, Stitch og (…noen som vil prøve seg på denne?), gav denne hyggelige gjengen bort gratis klemmer til de som var villige til å klemme en svett, voksen mann i altfor mye teatersminke foran en uendelig mengde mennesker. Ikke langt borte stod det et mindre ekstremt; en japansk hipster i 20-årene og en middelaldrende mann med de samme skiltene, begge relativt velkledde og med alvorlige ansikt. Av en eller annen grunn var det langt mer attraktivt å klemme kostyme-mennene.

Rockabilly-gjengen:

Ved inngangen til parken stod det en stor gruppe rockabilly-boys & girls som, i tillegg til å «henge på hjørnet», danset til japansk rockabilly-musikk. Utrolig gjennomført og vittig opplegg.

Fekte-mennene:

Ifølge HC, som virket litt for kjent med opplegget, møtes ofte rollespill-grupper i parken for å lekesloss og å få experience points. De vi så, trente en eller annen ukjent kampsport, hvor poenget antageligvis var å vise verden hvor utrolig dumt fekting med pinner ser ut når det utføres treigt.
Den mystiske dansegruppen:

Inne under trærne i et av hjørnene i parken, fant vi en stor ring med dansere. Ingen av oss klarte å tyde hva slags dans de egentlig drev med, og da vi prøvde å gå nærmere for å få litt bedre oversikt, så et par av danserne kameraene våre og tok umiddelbart av genseren og smatt på solbrillene. Vi rygget sakte bakover et par meter før vi snudde og løp alt vi kunne.

DJ-mannen:

Mr DJ hadde rigget opp et stort anlegg rett utenfor gjerdet på parken og spilte dundrende house-musikk for tre eldre herremenn som så ut til å nyte det de hørte. Han spilte faktisk ganske bra, sånn at det er sagt.

En reggae-fest:

Under et par blå telt rett bortenfor House-DJen, hadde en gruppe reggae-entusiaster kjørt igang en real gatefest, med 4 meter høye høyttaler-rigger, grillmat og, ja, reggae-musikk.

Diverse band:

I håp om å fange interessen til en forbipasserende sjef i EMI, hadde en drøss forskjellige band stilt seg opp utenfor parken. Kvaliteten var meget varierende, og på tross av at dette antageligvis var det verste bandet vi så den dagen, sitter refrenget til guttene på det nederste bildet best i minnet, med en pottesur tostemt «MERRY CHRISTMAS! MERRY CHRISTMAS!» på vokalen og en trommis som gjorde alt annet enn å høre på hva resten av bandet drev på med.

Observasjon: Flere av artistene hadde satt fra seg utstyrsriggene sine, med tromme-pads og dyre forsterkere, for å dra og spise lunsj. Sykt at man tør å gjøre noe slikt, er det ikke?

Det beste vi så på «band-stripa» var uansett han her:

Med et trommetrack på cd, satt han og sang triste sanger inn i en effektboks som lignet litt på den de bruker i Battles-sangen Atlas. Priceless.

Innimellom alt det rare, fikk vi også en fin tur i parken og jeg fikk knipsa litt bilder underveis:

Etter en stoor runde i Yoyogi, dro vi inn mot det store tempelet som lå omtrent 42.7 steinkast fra parkinngangen.

Sliten som fy, klarte Nina å slepe seg inn på nærmeste kjøpesenter og holdt seg her til jeg måtte bære henne hjem.

Finn Bernhard og Nina «.» Karlsen i: The Essence of Tokyo(shopping og spillehaller)

januar 6, 2008

På torsdag hadde jeg og Nina bestemt oss for å dra til Harajuku og bruke penger, noe vi begge var enige i at var en bra innstilling. Det som ikke var så bra var antallet folk som tenkte akkurat det samme som oss.

Og dette var bare på togstasjonen. Idét vi nærmet oss infamøse Harajuku St. , så det sånn ut:

Nina hadde helt klart vært ute i hardt shoppevær før, og startet med butikkene ca to sekunder etter bildet over ble tatt(rett etter Mcdonalds altså). I alt virrvarret av vesker og lommebøker så jeg dette hendige produktet:

Jeg klarte å styre meg og lot den stå i hyllen. Styringen forsvant derimot da vi gikk inn i Harajuku St. Her har de streetwear-butikker så langt øyet rekker, med «Yo! MTV raps»PUMA-sko til under 1000 kroner og et uendelig variert utvalg av Air Force-sko. Jeg hadde det skrekkelig greit. Vi passerte også Billionaire Boys Club(klesmerket til Pharell)-butikken i Tokyo som var innredet som en romstasjon, med blinkende lys og retrofuturisme hele veien. Prisene var ikke fullt så kule, med ca 4000 kroner for hettegensere og 6-700 for t-skjorter.

Et par timer senere oppdaget jeg at det som hadde dradd meg i armen var Nina og ho påstod at ho hadde sagt til meg for flere timer siden at ho var sulten. Hehe, for en tullebukk. Jeg var uansett sulten, og vi fant oss en posh restaurant på andre siden av den 5-etasjers Luis Viton-butikken. Slitne og fornøyde etter dagens fangst, satte vi oss på banen hjem. På stasjonen fikk vi se et betryggende skilt:

Det er godt å vite at om man skulle miste hatten sin ned på baneskinnene, har trikkemannen en lang hatte-robot som han kan fiske den opp med.

Da vi gikk av på Akihabara station, så vi at det fortsatt var én butikk som holdt åpent, nemlig spillehallen. Som jeg har nevnt før, trives både jeg og Nina godt på disse, og de har som regel temmelig lik oppbygning:

1. etasje: Vending Machines. Etasjen er totalt dekket i «klo-maskiner»; maskiner hvor man styrer en klo og forsøker å fiske opp alt fra bamser til Maid-kostymer. Jeg brukte mine kunnskaper fra da jeg så Toy Story 1 i 1995 og fiksa lett to premier til Nina.

2. etasje: Sloss-spill. I Japan slapp nylig Tekken 6 og som flere av dere vet, var jeg en ramp på Tekken 3. Jeg satte meg ned, klar for å eie meg hele veien til topps og valgte King.

Gleden varte i omtrent 15 sekunder. Motstanderen min fikk meg i bakken og sjonglerte med meg resten av runda. Runde to slo han meg perfect. Tredje runde vil jeg ikke snakke om. Jeg reiste meg og skjønte egentlig ingenting før jeg tittet over på andre siden av tekken-automaten. Der satt det en liten japaner i regnjakke med briller og svettet. Jeg hadde utfordret en japaner i et spill. Vitsi.

I andre etasjen hadde de også plassert to spill jeg har hatt lyst til å prøve kjempelenge. Det ene har dere sikkert sett på youtube og heter noe i duren av GO-GO HAPPY DANCE FACTORY KAWAIII^^. Nina var først ut og eide sykt. Så var det min tur. Jeg satte på høyeste vanskelighetsgrad og tok en medium vanskelig sang. Sånn her gikk det:

Det andre spillet var et fantastisk flott et: Man spiller på to gigantiske trommer med to stikker, litt som Donkey Konga igrunnen. Her har dere et eksempel(ikke vår vanskelighetsgrad):

3-5. etasje består som oftest bare av digitale kortspill(se fantomet 2405/12 eller tidligere i bloggen) og robot-skytespill.

Vi holdt ut her i omtrent en time før vi ble sure på klo-maskinene og gikk hjem.

Finn Bernhard feirer nyttårsaften! Special Guest Star: Nina den Nådeløse

januar 3, 2008

NÅ var det lenge siden jeg hadde oppdatert bloggen, gætt. Som plaster på såret skal dere nå få en kjempestor og fin oppdatering med mange bilder. Jippi!

Dagen før nyttårsaften ble plutselig supertravel da Nina fikk lurt meg til å komme og møte ho på flyplassen i Nagoya.

Bra ting med dette:
-Jeg fikk møtt Nina litt tidligere enn beregnet
Jeg fikk tatt Shinkansen for første gang

Dårlige ting med dette:
-Jeg skulle sjekke ut av hotellet til meg og Renée samme morgen, og måtte derfor stå opp klokken seks, kaste meg i en taxi og komme meg til hotellet til meg og Nina, sjekke inn og sette fra meg baggasjen, for å så komme meg til Tokyo Station, fikse meg en Shinkansen-billett, løpe hysterisk rundt på stasjonen for å finne riktig perrong og til slutt akkurat komme meg på et tog som gikk til Nagoya.
-Det var ingen sitteplasser igjen på toget, så jeg ble nødt til å stå hele veien. I halvannen time. Utenfor doen. Og på siden av en type som hadde en vill hundevalp som ikke kunne holde kjeft HELE turen.

Til slutt fant jeg endelig Nina.

Nina var stort sett hele tiden i godt humør. Disse tingene liker Nina:

Smultringer

Å gå tur

Å spise på den italienske restauranten som lå borte i gata for oss.

Dette liker ikke Nina:

Å kjede seg.

Første dagen Nina var her, hang vi stort sett bare på hotellrommet. Nevnte jeg at vi bodde i 39. etasje på et luksushotell og hadde utsikt over hele Tokyo? Ikke? Okei. Her er et par bilder jeg tok fra vinduet.


Så ble det omsider nyttårsaften og alle gledet seg villt. Både jeg, Nina og Renée er flinke til planlegging og hadde derfor bestemt oss for å ikke booke noe bord på restaurant og bare ta det på sparket. Dette resulterte i en flott to-timers gåtur i Shibuyas gater. På veien fant vi flere flotte steder som stilte ut plast-modeller av de mest populære rettene sine. Hva er vel mer delikat enn å kunne speile seg i et hardkokt egg?

Omsider fant vi et sted å spise: Fridays, faktisk. I tett sigarett-røyk(det er ingen røykelov i Japan, nei) fikk vi satt oss ned og bestilt en stor biff som slettes ikke var så gal. Vi koste oss så mye her at vi nesten ikke fikk med oss at klokka var 23:50. Vi fikk betalt regninga fort som fy og beinet ned til nærmeste store, åpne plass for å få god utsikt til fyrverkeriet. Jeg hadde stativet klart og hadde kjøpt både ekstra minnekort og batteri for anledningen; dette skulle bli det best dokumenterte fyrverkeriet i historien.

Vi går inn i det siste minuttet før midnatt og stemningen er til å føle og ta på. Lyskryssene rundt oss reguleres av politifolk som sluser folk over til andre siden med jevne mellomrom. Fortsatt har ikke en eneste rakett blitt avfyrt. «Klassisk japansk disiplin», tenkte jeg. En Dir En Grey-sponset buss passerer forbi med en countdown-klokke i alle vinduene.

De siste sekundene telles høyt:»Go! Yon! San! Ni! Ichi!» og DER var det 2008. Folk danser og skriker. Noen har på masker.

Andre lager gigantiske mosh-pits av vei-overgangene.

Natteravnene i Tokyo, også kalt «Guardian Angels», var på plass for å holde orden. For at vi skulle føle oss ekstra trygge, var uniformene deres inspirert av europeiske nynazister, med trange dongeribukser, bombejakker og militærluer.

Men noe mangler: Fyrverkeri. Fortsatt har det ikke blitt avfyrt en eneste rakett. Og da demrer det for meg: Det er faktisk ikke fyrverkeri i Japan på nyttårsaften. Jeg dukker hodet innom hos en taxi-sjåfør og spør hvor jeg kan få sett noe fyrverkeri og han svarer «Disneyland». Sykt.

Gjengen mistet ikke håpet fordet om, så vi satte kursen mot en klubb hvor vi kunne få feiret fra oss. Renée plukket ut en fin en som lå i fjerde etasje og hadde en ny DJ hver time. Her hadde vi det skrekkelig koselig og traff sykt mange hyggelige japanere.

Noen som ser likheten mellom mannen i rødt og vår kjente og kjære Sammo Hong?

Grandonkel Finn følte seg altfor sliten til mer festing rundt klokka 03:30, og vi fiksa en taxi hjem. En merkelig nyttårsaften.

Neste dag…gjorde vi ingenting, så vi spoler fram til idag.

Idag har jeg og Nina vært på shoppetur. Vi startet ferden på Yodobashi i Akihabara som er omtrent på størrelse med din gjennomsnittlige Elkjøp-butikk x 30. Begge fikk kjøpt seg et snapshot-kamera, og vi stoppet fort innom hotellet vårt med dem før vi fortsatte videre til Shinjuku.

Da vi var framme, så Nina en reklame for en veskebutikk i fjerde etasje på stasjonen. Merk at det er omtrent 5 sekunder mellom første og andre bilde.

Jeg fikk «oppleve» ca en milliard tøy- og veskebutikker, og hadde det ikke vært for alle de språklige godbitene jeg fant, hadde jeg krepert.

Denne flotte plakaten var også å skue på banen.

Han sier «Jeg liker å spise og å danse».

Jeg var ivrig etter å vise Nina yakitori, og vi fant et flott lite sted hvor vi bestilte altfor mye mat.

Etter maten prøvde vi å finne en fin bar i Golden Gai-distriktet, men de fleste var dessverre stengt pga. Oshougatsu(nyttårsfeiring).


Det eneste alternativet var jo da selvfølgelig å avslutte kvelden på en spillehall. Nina fant det perfekte spillet for oss: En versjon av skytespillet «Day of the Dead» med navn «Typing of the dead», hvor man skulle skrive ordet som stod på den passerende zombien/monsterrotta/slangemannen så fort som mulig. Som irc-kongen/dronninga var dette kanskje det letteste spillet vi noengang hadde prøvd, og det eneste som klarte å stoppe oss var at spillehallen stengte. Sykt vi skal eie den rekorden senere.

Puh, da håper jeg dere var fornøyde. Godt nyttår til dere alle!

PS: Hadde vært hyggelig å høre om nyttårsfeiringene deres på kommentar-feltet!