Arkiver for april 2009

Finn Bernhard og den siste bilturen

april 26, 2009

Vi hadde ikke mye å klage over når værmeldinga sa «severe thundershowers» og vi endte opp med 25+ grader og strålende sol. Selv om Soco hørtes ut som the place to be på denne flotte dagen, bestemte vi oss for å våge oss ned i sentrum av Austin og få knipset litt bilder av, blant annet, Texas State Capitol-bygget.

En statue reist i ære av alle de drepte soldatene på sørstatssiden(Confederate).

En statue reist til minnet om alle de drepte soldatene på sørstatssiden(Confederate).

Varmen viste seg å bli for mye for oss, og skjønte vi trengte noe å kjøle oss ned på. Vi dro tilbake til Soco og fikk fikset oss en margarita, og fant en utendørs scene hvor vi fikk en gratiskonsert med et av de lokale coverbandene. Vår favorittlåt hadde et refreng som lød omtrent sånn her:

«Ain’t this America(you and me)

Ain’t this America(home of the free)»

Herlig.

Vi spiste middag på Guero’s, en svært hyggelig restaurant i Soco, og dro nedover mot sentrum igjen ettersom klokka var blitt ganske mye og vi hadde blitt anbefalt å sjekke ut utelivet i 6th street. Vi endte opp på et utested som hadde alt en mann trenger: UFC på tven over baren, et dårlig Led Zeppelin-coverband og lettkledde damer dansende foran bandet. Hvem hadde trodd minus, minus og minus kunne utgjøre noe kleint? Trøtte og kanskje litt skuffede dro vi hjem og la oss. Austin hadde uansett vært en fantastisk opplevelse og jeg blir nok nødt til å dra tilbake på et tidspunkt.

Neste dag startet vi den siste kjøreturen vår mot New Orleans. Vi følte riktignok at vi ikke kunne forlate Texas uten å ha testet noe av den berømte grillmaten, og vi fant et fint, lite sted ca 20 minutter utenfor Austin.

Og her LEKTE vi ikke grillmat.

Jeg bestilte 1/2 chicken og fikk akkurat det: Ei halv høne. Den gigantiske porsjonen kostet i underkant av 10 dollar, og vi satte oss i bilen, gode og mette (og kanskje litt fyllesyke).

Etter et par timer i bilen, begynte terrenget å forandre seg. De største ørkenstrekningene var åpenbart langt bak oss. I-10, veien vi hadde ligget på siden El Paso, banet seg nå gjennom sumpterrenger og tett skog. Hello Louisiana!

Litt spoling og vi befinner oss i French Quarter i New Orleans. Vi hadde en tårevåt avskjed med bilen vår en time tidligere og stod nå utenfor hotellet vårt i Conti Street.

I French Quarter skulle  Bourbon Street , i følge Lonely Planet, være det beste stedet å befinne seg på kveldstid, og dette måtte jo selvfølgelig sjekkes ut. Dette viste seg å være en skivebom av dimensjoner: Dette er utvilsomt noe av det kjipere turistkjøret vi har sett. Stort sett alle barene i gata var overfylte med turister, det var MINST to strippeklubber per 100 m(utenfor en av dem stod det til og med en fyr og skreik «pussy! Pussy!» )og det krydde av innkastere. Vår logiske teft er jo uslåelig, og vi bestemte oss derfor å spise middag i Bourbon Street: Surf & Turf, med fritert alligator til forrett.

Tastes like chicken. Really.

Tobias hadde fått i oppdrag av en venn å ta med en flaske Florida Water hjem. Første stedet vi var innom og spurte, fikk vi oppfølgingsspørsmålet «is this for magic use or voodoo use?», og ble dermed henvist til Voodoo Authentica, en sjappe i french quarter som ble drevet av en voodoo high priestess.  Dette ble et av de første stoppene våre neste dag.

Dette ble en interressant opplevelse. Alt jeg visste om Voodoo, hadde jeg lært av Gabriel Knight I, og det å plutselig stå og prate med en type som praktiserer det ble veldig virkelighetsfjernt. Jeg anbefaler dere å lese litt om det på linken over…hvis dere gidder, da.

Etter det dårlige førsteinntrykket vi fikk av byen kvelden før, bestemte vi oss for å utforske French Quarter på dagen.

Violent love

Violent love

Dama i skranka på hotellet anbefalte oss å spise frokost/lunch på et fransk bakeri nede ved Jackson Square. Dette fikk vi:

Ja, det er melis. Måltidet fikk seg heldigvis en liten løft da det satt et pottesurt jazzorkester på gata utenfor. Tubaisten(?) plystret gjennom tubaen på flere av damene som gikk forbi. Thumbs up!

Plutselig var det kveld, og vi var lei av dårlig mat og dårlig uteliv; nå måtte vi ha noe bra. Vi startet med middag på et relativt fint biffsted.

Finn VS en 20 oz(nesten 600 gram) biff

Le petit dessert.

Le petit dessert.

Det beste med stedet var at vi fikk velge biffkniv selv; servitøren kom over med en hel skuff full av kniver og sa «choose your weapon». Awesome.

Tobias var ganske trøtt etter middagen og stakk hjem og la seg, mens jeg og Christoffer dro ut på byen for å få med oss en obligatorisk live-konsert. Taxisjåføren satte oss av rett ved to finfine steder, på det ene stedet var det blues og det andre stedet var jazz. Bordene var fulle av locals og det var ålreit musikk og nydelig stemning. Heldigvis.

Vi fant en flyer til New Orleans jazz fest som begynte et par dager etter vi dro. Jazz- og funkfans: Jeg advarer om sterke scener hvis dere sjekker lineupen her. Litt bittert, må jeg si. Neste gang jeg besøker New Orleans skal jeg helt klart time litt bedre.

Neste morgen forlot vi sørkysten og fløy til Washington DC,og vi hadde 7 timer å oppleve alt som kan gjøres der. Vi begrenset oss til de vanligste turistgreiene, men ble nødt til å bruke en halvtime i The Obama Store, hvor Tobias kjøpte det beste produktet vi noensinne har hørt om: En Obama action figure.

Så var det fotorunda:

Monolitten.

Monolitten igjen.

Monolitten igjen.

Tøffassanne med Lincoln Memorial i bakgrunnen.

Tøffassanne med Lincoln Memorial i bakgrunnen.

Patriotisme i ren form: Fire ørner som holder en krans. Fra WWII-memorialen.

Patriotisme i ren form: Fire ørner som holder en krans. Fra WWII-memorialen.

Lincoln Memorial.

Utsikt til Lincoln Memorial fra WWII Memorial.

Utsikt til Lincoln Memorial fra WWII Memorial.

WWII Memorial.

WWII Memorial.

The Man Himself.

The Man Himself.

Vi kastet oss i en taxi og rakk AKKURAT bussen vår til New York: Siste stoppested på turen. Og etter tre dager her kan jeg si: Gled dere til neste update!

Reklamer

Finn Bernhard in the South(El Paso og Austin, TX)

april 21, 2009

Omsider ble vi nødt til å forlate badebassenget, rynkete og relativt uthvilte, klare for timesvis med mer ørken inn mot El Paso. Noen syntes riktignok vi så for glade og uthvilte ut, noe som førte til at vi ble stoppet av Texaspolitiet bare et par timer etter vi forlot Phoenix og ca en time etter jeg overtok rattet. Jeg satt skjelvende i den svette singleten min og så officer D Bagster marsjere opp mot bilen vår. I stedet for å komme på førersiden, valgte han passasjersidevinduet. Da Christoffer, som satt der, spurte om hvorfor vi ble stoppet fikk han klar beskjed:

«Please be quiet sir, I’m not talking to you.»

Åjaha, ja. Han så mot meg:

«You were going a bit too fast back there.»

Jeg hadde kjørt i 85 i 80-sona.

«Where are you guys from?»

«We’re from Norway.»

«Norway, huh? Got your passports?»

Vi finner fram passene og gjør oss klare til å vise. Han ignorerer Chris og Tob og ber meg bli med over i bilen hans.

Undertegnede blir eid i politibilen.

Jeg setter meg i forsetet i bilen hans og denne dialogen utspiller seg:

«You were going a bit too fast back there. Also, you were in the passing lane.»

«Yes. Yes I was.»

«So where did you say you’re from? Germany?»

«Norway.»

«Norway, huh?»

«Yep.»

En kort pause oppstår mens han puncher inn infoen fra førerkortet mitt i politiregisteret.

«So you said you were from Finland?»

«…no, Norway, but because of my name I get that a lot.»

Den nervøse nødvitsen min ble knust av et herlig og kaldt blikk fra politimannen. Nå koser vi oss, dere.

«Ok, I’ll let you off with a warning. Y’all drive safe.»

«You don’t wanna see my passport?»

«(Oppgitt tone)No need for that, sir.»

Neimen så greit da. Jeg setter meg inn i bilen og innser at vi ble stoppet på en bakketopp av en politibil som umulig kunne fått tid til å måle farta vår og må gjennom et ti minutters avhør for å ha kjørt 85 i 80-sona. Mye tydet på at vi hadde krysset enda en state line og nå befant oss i Texas.

Vi kjører videre og kommer oss et par timer nærmere El Paso før vi bestemmer oss for å stoppe og få oss noe mat. En tilfeldig avkjørsel og en tur gjennom tidenes mest stusselige by leder oss til dette stedet:

Med EKSTREMT lave forventninger(dette var det fineste restaurantskiltet i byen) gikk vi inn døra på det lille, røde bygget. Det som møtte oss var som tatt ut av en film: Den venstre siden av restauranten var dekket av pensjonister og en liten gruppe svært harde latinoer på et av bordene,  høyresiden var nesten tom bortsett fra et par cowboyer, helkledde i dongeri og med store hatter og barter, som satt der og spiste middag med familiene sine. På veggene hang det gamle rifler. Tobias observerte den ene cowboyen gi en enkel og streng beskjed til barna sine: «Eat.» Og det beste var at idét vi kommer inn døra, snur så godt som alle seg og ser på oss i et par sekunder før de vender seg tilbake til sitt. Vi var helt klart ikke i Arizona lenger.

Litt satt ut av den varme velkomsten satte vi oss ned ved et bord på høyresiden. Et par minutter senere kommer en servitrise. Hun stiller seg opp og stirrer sløvt på oss.

«Could we have a look at your beer menu please?»

Hun stirrer videre.

«Ehm…we need a second before we can order.»

Hun stirrer fortsatt, sier ingenting.

Så, plutselig, sier hun

«Sorry, I just felt I should make you feel bad for a second. What can I get y’all?»

Dette var første gangen vi ble møtt av noe annet enn generisk service og vi ble umiddelbart forelsket, i både henne og Texas. Vi sjekket kjapt biffmenyen og fant en liten luring på 600 gram til ca 20 dollar(menyen hadde biffer på opp til 2 kilo!). Lett den beste biffen så langt, og jeg stiller meg skeptisk til at New York klarer å by på noe bedre.

Fornøyde og mette gutter!

Vi vurderte å bli i byen og sjekke stemninga på en lokal bar og spurte likegodt servitrisa.

«Nah, you don’t wanna do that.»

«Why? Aren’t tourists welcome there?»

«Nobody’s really welcome there.»

Klar beskjed, sånt liker vi.

Ca fem timer senere har vi klart å komme oss til El Paso, en by som blant annet har huset superstjernen Ricardo Ramirez, og som skulle være kjent for den meksikanske maten. Vi spør matkjenner Christoffer hva han synes om maten på det eneste stedet som var åpent da vi kom fram:

Klikk her for film!

Sultne og slitne dro vi tilbake til hotellet vårt rett nede i gata og fikk oss noen timer søvn før det var på an igjen. Heldigvis var det god stemning i bilen med Sonic Youth i høyttalerne og red bull i hjernen, og vips var vi framme i Austin. Austin skulle vise seg å bli en av de store overraskelsene på turen. Vi ankom byen og forventet en by fylt til randen med nærmest cowboyer, saloons og utendørs barbequesteder på hvert gatehjørne(vi snakker tross alt om en av de større byene i en stat som trykker «don’t mess with Texas» på veiskiltene sine), men istedet møtes vi av Soco-området: En bydel ikke helt ulik Haight/ashbury i San Francisco, med masse bruktbutikker og generelt god stemning. I tillegg hadde vi visst tima oppholdet vårt helt sykt bra, for det var nemlig et hotrod-stevne hele helgen og gutta fylte opp gatene med fantastiske biler og fantastiske stiler.

Sjekk kongen på venstresida!

Sjekk kongen på venstresida!

En av favorittene: The Texas Bullshit Scraper

En av favorittene: The Texas Bullshit Scraper

Disse 50-tallsdamene poserte rundt et par av bilene.

Disse 50-tallsdamene poserte rundt et par av bilene.

Tidenes ratt.

Tidenes ratt.

Og så, favoritten min:

Jeg innså nettopp hvor langt dette innlegget ble og stopper her. Mer Austin i neste post, og beklager den elendige videoløsninga…det skal ikke gjenta seg!

Finn Bernhard i ørkenen

april 17, 2009

I løpet av de siste to ukene har vi krysset milevis med ørken, fra San Francisco til Las Vegas, Nevada, fra Vegas til Phoenix, Arizona og fra Phoenix til Austin, Texas. Vi regnet litt på det og vi har faktisk kjørt over 160 mil, bare fra Vegas. Og når man kjører gjennom ørkenen, tar liksom aldri steppene slutt. Man ligger stødig i 80 miles per hour(ca 130 km/t) på helt rette veier, med cruise control og automatgir, og ser veien bare forsvinne bort i horisonten. Hver bakketopp er en ny fotorunde, hvor jeg og Tobias prøver å få dokumentert så godt som mulig de fantastiske landskapene, noe som er ganske vanskelig. På de største slettene dukker gjerne slike veiskilt opp:

Gjerne med medfølgende sånne her:

I veikanten ligger roadkill i alt fra størrelse XS til XXXL. Hundrevis av gigantiske trailere passeres i løpet av et par timer. Vi brenner tank på tank med bensin og stopper innimellom for å smelle på 15 nye gallons med bensin til den nette sum av 30 dollar. I tillegg fyller vi på med vann, Red Bull halvlitersbokser, beef jerky og andre delikatesser bensinstasjonene kan tilby oss. Bilen ser helt forferdelig ut(skal få fikset bilde av det).

Av og til passerer vi store jorder og tilhørende stereotype bygninger.

Vi hadde et par stopp før vi kom oss til Austin. Første etter Vegas var Hoover Dam, en opplevelse vi strengt tatt ikke syntes var så fantastisk, men jojo, skakje klage.

God-dam! He-he.

God-dam! He-he.

Deretter gikk turen til Grand Canyon. Det var en lang kjøretur mellom demninga og Grand Canyon Village, og vi kom oss ikke fram til tittepostene før rundt solnedgang. Vi skjønte riktignok fort at dette var verdt å få med seg i dagslys og fikk ordna oss en (dårlig) biff og et hotellrom nede i landsbyen.

Det hadde, som sagt, allerede blitt mye bilkjøring, og neste morgen bestemte vi oss derfor for å få oss litt mosjon. Vi fikk et kart i resepsjonen på hotellet over hiking routes i Grand Canyon, smalt bilen opp på en parkeringsplass i nærheten av ruta og ble møtt av denne plakaten:

Vi følte oss ikke helt i samme målgruppe som de 200 kilos amerikanerne som valset forbi oss med oksygenmaske, men følte oss litt mer truffet av biten som henviste til «the young, strong and invincible». Alt man trenger før en god gåtur er jo tross alt en påminnelse om at veltrente 25-åringer har dødd av slag på samme ruta.

Vi kom oss i gang med gåturen og det skulle ikke mange 100 meterene til før kameraet måtte opp. FOR en utsikt!

Jeg må innrømme at jeg var relativt stressa på turen nedover. Det var ingen gjerder langs veien ned, og med et fall på et par 1000 meter sleit jeg mer enn nok med å gå noe annet sted enn helt innerst mot fjellveggen. Christoffer var tydeligvis av en helt annen sort(les: Hadde et dødsønske) og klatret ut forbi sperrede områder til stor glede for de forbipasserende japanerne.

Etter ca 30 minutter i nedoverbakke tok vi en liten pause og satte oss med en pose peanøtter og vann. Plutselig hadde vi fått oss en ny venn:

Og det nølte ikke med å snike seg nærmere oss(og peanøttene)

Slikt mot måtte belønnes:

Nuts for you!

Nuts for you!

Da vi senere kom oss opp fant vi en plakat som lignet veldig på bildet over:

Under plakaten stod det at over 250 mennesker hvert år blir bitt av ekorn og må på sykehus. Eid.

Turen opp igjen ble en svett affære, kanskje mest siden advarselsplakaten hadde sagt stigningen tok omtrent tre ganger så lang tid som turen nedover og vi prøvde å ta begge veier i omtrent samme tempo. Vi ramlet inn i bilen, svette og deilige, og kjørte ut på Route 66.

Mye kjøring senere ledet oss til Phoenix, AZ, hvor vi liksågodt bestemte oss for å slappe litt av etter flere uker med temmelig aktive dager. Hotellet hadde badebasseng, noe som passet oss utmerket. To dager gikk uten at vi så mye som beveget oss ut av hotellområdet. Maratonrutene lå fortsatt foran oss: Phoenix, Arizona – Austin, Texas (10 timer+) og den siste strekninga med Austin, Texas – New Orleans, Louisiana (10 timer+).

Finn Bernhard i Yosemite, Coulterville og Las Vegas

april 14, 2009

Yosemite ble første stopp etter vi hadde vært innom Berkeley og plukket opp Truls, en kompis av Tobias som skulle være med oss til Sin City. Selv om vi var noe uheldige med været var parken absolutt et fantastisk syn.  Da vi hadde klatret litt over 5000 fot med bilen begynte snøen å vise seg, og vi befinner oss fortsatt i California. Sprøtt

Planen var egentlig å få en gåtur i fjellet, men ingen av oss hadde med oss turtøy, så det ble med en skogstur i amerikansk stil: I 70 km/t på asfalt. Vi stoppet litt underveis og knipsa litt bilder og så oss fornøyde med opplevelsen etter et par timer. Men så kom kjøreturen til hostellet. Herregud.

Da vi kjørte ut av parken i skumringa var stemningen i bilen ganske bra. De enorme, ruvende trærne vi passerte på vei inn i parken så kanskje noe mer skremmende ut i mørket, men det skal mer til å knekke fire tøffe gutter med en kilo beef jerky i bilen. Det som skulle til fant vi da vi kjørte oss nogenlunde vill ute i skogen.

Veien snirklet seg nedover fjellene. Vi fant avkjørselen inn mot hostellet og svingte litt forsiktig inn. Vi hadde allerede kjørt litt småfeil før dette punktet og var ikke interessert i å se noe mer veier enn det vi måtte. En stor hund stod utenfor rønna som lå i veikanten og fulgte oss med blikket. Da vi lå rett på siden av den, begynte den å bjeffe høyt. Den gallopperte mot bilen vår og selv om vi økte på med fart inn på den enda smalere veien vi nå befant oss på,  fortsatte den etter oss et ganske godt stykke før den gav seg.

Krattene virket tettere og mørkere og vi møtte ikke lenger biler. Noen veiskilt dukket opp i ny og ne, samt et par gammeldagse postkasser, sånne Donald-kasser i blikk, men vi så ingen tilhørende hus. Det lå tåke langs veien. En halvtimes kjøring ledet oss til Coulterville, en by som kun kan kalles en spøkelsesby. Vi passerte gjennom «sentrum» og alt vi så var en nedlagt convenience store anno 1890 med gitter foran vinduene og et togmuseum. Ingen mennesker, ingen lys.

Vi stoppet og sjekket GPSen og så vi hadde kjørt langt forbi, så vi snudde og dro tilbake til skogen igjen. Denne gangen fant vi en avkjørsel vi hadde gått glipp av i første omgang. Truls satt i baksetet og tulle-bjeffet, men ingen lo. Nå var stemningen ganske drøy. Vi passerte «Boneyard Creek Road», flere kirkegårder og så til slutt et skilt med «End of pavement road». Vi snudde.

Etter nærmere en time med roting rundt på veien, fant vi innkjørselen til hostellet: «Yosemite Springs». Vi parkerte og ble møtt i inngangsdøra av en mann i kamuflasje-t-skjorte; hostelleieren. «You’re late,» sa han, «come on in.»

Hostellet i dagslys. Ikke særlig koselig da heller.

Kontoret hans, som lå rett innenfor døra, var litt av et syn. Veggene var dekket av store bokhyller og gamle våpenreklameplakater. På toppen av hyllene lå minst ti nazisthjelmer fra krigen og på pulten hans stod en monter fullt av pistoler.

«You guys should be glad you’re not here in the spring. The place is crawling with bears and mountain lions. I had a lion on my front porch last year and it wasn’t afraid of ANYTHING.»

Pulsen steg. Plutselig føltes tissepausene vi hadde midt uti skogen enda sykere.

«Oh, and there’s loads of tweakers(narkiser) in the forest. I was out walking one night and this guy, high on methamphetamine is sitting there, in the middle of the forest, holding a sawed-off shotgun. He would have blown my head off if it weren’t for me pointing my rifle at him first. Now I never take a walk without a gun.»

Det ble for sykt. Vi gikk og la oss.

Neste dag, før vi dro, fikk vi enda en liten overraskelse. Det viste seg nemlig at han var en våpensamler av dimensjoner, og han var veldig ivrig etter å vise oss samlingen sin. Han hadde over 500 våpen, med hovedfokus på andre verdenskrig. I tillegg til skytevåpen hadde han også en bøtte full av bajonetter, sabler og sverd som han hadde samlet på siden han var ung på 60-tallet. Truls prøvde å ta en nærmere titt på den ene rifla som stod lent mot veggen. «Uhhh….mind putting that one down? It has a live bullet in the chamber.»

Omsider kom vi oss ut(levende) fra hostellet og satte kursen mot Vegas. Landskapet så ikke særlig mye hyggeligere ut i dagslys.

Skog ble til åker ble til stepper ble til ørken, og plutselig lå vi på motorveien gjennom ørkenen.

Death Valley at dusk.

Det ble en lang dag i bilen gjennom Nevadaørkenen før vi kom oss til Las Vegas i elleve-tiden på kvelden. Og som dere sikkert har hørt før:

What happens in Vegas, stays in Vegas.

Finn Bernhard på vei til San Francisco

april 10, 2009

Frisk som en fisk (med unntak av en lei hoste, da) satte jeg meg i bilen og vi siktet oss først inn på Monterey, en by mellom San Fran og LA. Og det skal sies med én gang, folkens: Denne kjøreturen er noe som bør oppleves. Så godt som hver eneste bakketopp mellom disse byene serverte oss panoramautsikt over fantastisk natur; stepper, fjellformasjoner, store skoger og strender. Utvilsomt et høydepunkt på turen foreløpig.

Vi hadde en sixpack med Corona i bilen og stoppet på en nesten folketom strand underveis for å dyppe føttene i havet og drikke en øl i sola. Helt greit

Etter timesvis med kjøring begynte det å nærme seg kveld.

Vi bestemte oss for å ta en pause og få putta i oss noe mat, og fant en svært så hyggelig restaurant langs veien med utsikt utover havet.

Etter maten spurte servitøren hvor vi var på vei.

«Monterey.»

«Oh, you’re going to Monterey, huh? That’s about an hour, fifty from here. Watch out for the crazies along the road.»

«Err, ok…thanks.»

Vi kjørte så fort det lot seg gjøre på den snirklete veien langs de amerikanske fjellene og ankom Blue Lagoon Inn i Monterey knappe 10 timer etter check-in. Der fikk vi den gledelige beskjeden om at vi kun hadde to queen beds på rommet vårt og vi ble nødt til å dele den ene. Det ble en herlig og intim natt for meg og Christoffer, mens Tobias fikk ligge i fred og franse seg.

Selv om Monterey kun skulle være en pause i kjøringa, klarte vi å grave opp noe å gjøre der og: Monterey Bay Aquarium.

Fiskestim + akvarietank = Episk

En kreps!

En kreps!

En fugl!

En fugl!

En hai!

En hai!

Maneider!

Maneider!

Og sist, men ikke minst: Verdens sykeste sjøhest.

Vi brukte omtrent to timer på akvariet før vi plukket opp den feilparkerte bilen vår og fortsatte mot Sæn Fræn. Rundt klokka ti var vi framme i byen og fikk dumpa bilen vår på hostellets Valet service før vi gikk og la oss.

San Francisco var en fin by. Mye på grunn av frokosten vi hadde hver dag:

men også på grunn av husene

butikkene

de graffitikledde veggene i Haight St.

og innsiden av butikkene selvsagt. Vi hadde en fin handletur på ei tegneseriesjappe og jeg fikk plukka med meg Preacher, Sandman, Mr Natural og et Tank Girl-blad. Et par t-skjorter ble det jo og, delvis i ren nødvendighet ettersom skittentøyhaugen begynner å bli temmelig stor.

Noe som ikke var fullt så kult var vårt første møte med Golden Gate Park, på vei mot Golden Gate. Hele San Francisco lukter marijuana, men idét vi gjennom parkinngangen var det som å gå inn på bakrommet på ei røkelsessjappe. En VEGG av marijuanalukt møtte oss, sammen med en gjeng på ti svartkledde punkere som truet med å sparke Christoffer i hodet. Koselig. Vi hadde egentlig planlagt å bli en stund i parken, men det ble ikke noe særlig mer enn en sittepause for å lese litt tegneserier. Deretter var det en kjapp busstur over til Golden Gate.

Merker det er vanskelig å beskrive hvor massiv broa egentlig er. En ganske rå opplevelse.

Vi hadde flere planer: Vi hadde avtalt å dra på baseballkamp sammen med Ida, og gjorde så. Stemninga stod i taket og billettene våre til 20 dollar lot oss stå under taket med middels sikt.

En grei vakt lot oss holde et helt random skilt da vi skulle ta gruppebilde. Slikt setter man pris på.

Vi var en sliten gjeng da vi etter et par timer(baseballkamper kan vare skrekkelig lenge) bestemte oss for å følge Ida hjem og komme oss tilbake til hotellet. Tiden hadde gått skrekkelig fort og neste dag skulle vi videre til Yosemite og til slutt: Las Vegas.

Finn Bernhard i California pt I: Venice Beach

april 6, 2009

På grunn av få bilder(!) fra Tokyo og det faktum at jeg ikke har fått filmklipp og bilder fra Tobias enda, utsetter jeg Tokyo-posten midlertidig. Den dukker nok opp snart, skal dere se.

Onsdag morgen skjønte jeg at det begynte å nærme seg avreise da jeg mistet den eksterne harddisken min, bang-schmok, fra ryggsekken min og ned i dørkarmen. Den overlevde fallet, men var et klart signal på at jeg nå snart skulle sitte 13 timer på fly over stillehavet og at verden ikke skulle gjøre det lett for meg.

Verden så at harddisken overlevde og satte inn et enda mer taktisk angrep: Natta før avreise presterte jeg å få feber. Og ikke sånn puslefeber, men «Feberfantasier og iskald/glovarm hele natta»-feber. Dere kan tro det er morro når man sitter på fly, kombinert med verdens sureste flyvertinner og en film uten engelsk tekst med navn «WOMAN COP». Tenk Anna Phil på kinesisk.

A WOMAN COP??? REVOLUTION IS HERE!

A WOMAN COP??? REVOLUTIONARY!

Men som Destiny’s Child en gang sang: «I’m a survivor», og plutselig hadde vi landet, fått plukket opp leiebil og kommet oss til hostellet vårt rett ved Venice Beach, LA.Vi betalte depositum og kollapset på senga før vi fikk av oss skoene.

Venice Beach! Population: 9003 hobos.

Venice Beach! Population: 9003 hobos.

Hostellrommet vårt. Vi ventet bare på en mann i badekaret med motorsag.

Hostellrommet vårt. Vi ventet bare på en mann i badekaret med motorsag.

Verden så at vi hadde sovnet og fant seg selvfølgelig ikke i det. Cue naboene våre: De hadde boomblaster, åpenbart bøttevis med marijuana, en digeridoo(!) og en sangfugl med forkjærlighet for én linje fra en reggaesang, noe han demonstrerte for oss om og om igjen i løpet av den natta ettersom det bare var den ene linja han sang. Jeg sov en halvtime.

På et eller annet vis klarte vi å stå opp neste morgen og vralte oss ned på stranda. Der var allerede The Calypso Tumblers i full gang med et gateshow. Syke greier.

Freeze!

Freeze!

Hoppestokk-insanity. Dette ble fulgt opp av en dobbel bakoversalto.

Hoppestokk-insanity. Dette ble fulgt opp av en dobbel bakoversalto.

Legg merke til hvordan fyren på bunnen står. Javel.

Legg merke til hvordan fyren på bunnen står. Javel.

Etter showet fortsatte vi nedover boardwalken og fiksa oss et par pizzastykker. Majoriteten av butikkene langs her var enten såkalte «Glass Shops»(spesialfelt: Vannpiper og bonger), tatoveringssjapper og t-skjortebutikker. Noe tilpasset til de fleste folkene som henger langs her kanskje, som stort sett bare er alkiser og hobos. Alikevel var det veldig god stemning hele veien nedover, og strengt tatt: Med solskinn og 100 meter til havet kan man ikke klage.

Hosten min hadde blitt noe verre over natta og etter å ha kost oss litt i sola, dro vi på nærmeste apotek for å fikse meg noe hostesaft. Verden så jeg skulle kjøpe hostesaft og hooket meg opp med denne her lille luringen.

Smakstilsetninger inkluderte peppermynte, spy og blåsyre

Smakstilsetninger inkluderte peppermynte, spy og blåsyre

Jeg tok den én gang og brukte omtrent flere dager på å bli kvitt smaken, selv etter 10+ tannpuss.

Dag tre kom omsider og vi satte oss i bilen for å kjøre nordover mot San Francisco, en omtrent 10 timer lang kjøretur. Verden så vi var på vei mot bilen og gav oss en parkeringsbot på 340 dollar.

Finn Bernhard i Kyoto og Osaka

april 1, 2009

Det jeg kanskje angret mest på etter mitt første Japan-opphold var at jeg ikke fikk kommet meg til Kyoto: Byen som flommer over av gamle templer og severdigheter, og det ble derfor en prioritet å få minst én dag der i løpet av denne turen. Dagen etter Oji-templene pakket dermed saken(e) og  satte oss på toget, klare som egg.

Det første vi valgte å sjekke ut der var Fushimi Inari-Taisha, hovedhelligdommen til Inari, risens og suksessens gud. Hvert tiende år donerer forskjellige firmaer og enkeltpersoner en Torii, en port inngravert med navnet til donøren, til helligdommen, noe som resulterer i en gigantisk skog(nærmere 10 000) av disse portene .

Mellom disse lange tunnelene av porter dukket det opp åpninger med statuer og mindre helligdommer.

Revestatutene symboliserer Kitsune, gudenes budbringere.

Selv om denne turen gjennom portene opp langs Inari-fjellet var interessant, må jeg si at det kanskje ikke var så fascinerende som jeg hadde forventet. Overalt langs veien stod det turistsjapper og ølautomater(!), og det stimte på av turister og det gjorde hele greia lit merkelig.

Vi dro tilbake til Oji, slitne etter turens første mosjonsøkt, og fikk en god natts søvn før vi smalt rett ut igjen til neste by: Osaka. Her var hovedmålet vårt Osaka Castle som skulle være et av de flotteste slottene i Japan.

Den gigantiske muren som gikk rundt hele slottet.

Den gigantiske muren som gikk rundt hele slottet.

Muren igjen.

Muren igjen.

Etter en halvtime med trasking gjennom det gigantiske, 400 år gamle sikkerhetsnettet begynte vi å nærme oss slottet.

Og til slutt var vi nærme nok til å ta dagens første badass-post.

Badassssssssssssssssssssss

Badassssssssssssssssssssss

Noe overrasket ble jeg riktignok da jeg kjøpte meg en inngangsbillett og entret hoveddøren. Hele interiøret hadde blitt ribbet og erstattet med marmorvegger, store resepsjoner og suvenirsjapper. Det hele føltes noe absurd og etter litt viming rundt i muséet, dro vi hjem igjen. Kanskje vi bare var litt blaserte etter Nara…

Dagens blinkskudd: