Arkiver for april 2016

Finn Bernhard og Sapporo 2016 del I

april 9, 2016

DSC_0064_2.JPG

Dagen før jeg skulle ta banen til flyplassen merket jeg meg hvor det fantes minibanker på Ebisu-stasjonen, og beregnet en ekstra halvtimes reisetid på å få tatt ut penger og komme meg til riktig spor.

Det viste seg å være alt for liten tid.

Man kan kun benytte utenlandske bankkort på 7/11, nemlig, og derfor hjalp det skrekkelig lite at stasjonen fløyt over av minibanker. Etter å ha kavet rundt i nærområdet til stasjonen for å finne minibanker med tre kofferter på slep, brukte jeg de siste myntene jeg hadde på å komme meg til Shinjuku-stasjonen i håp om å finne en minibank der. Ca 30 minutter senere fant jeg endelig en, men nå hadde jeg bare 50 minutter på å komme meg til Narita. Skjoldet man etter hvert setter opp i Japan, det som verner deg mot den konstante strømmen av mennesker, 5-sekunders jingles på uendelig repeat og de blinkende lysene overalt, var svekket, og jeg stressa. Skikkelig.

På Nippori station forklarte jeg situasjonen min til dama i billettluka til Skyliner-togene, og hun tegnet opp en alternativ rute for meg som sparte meg for ca 15 minutter reisetid med bare én overgang. Den presterte jeg selvfølgelig å bomme på, og plutselig befant jeg meg langt ute på landet uten noen sjanse til å rekke flyet.

Når omsider pulsen senket seg litt, svei jeg av en sur hundrelapp på mobildata og kjøpte meg en billett til en senere avgang som heldigvis ikke var alt for sein.

En lang dag med reising og en dyr hotellfrokost senere var HC og jeg i Sapporo og på vei til Hokkaido Tokai Daigaku, universitetet hvor vi studerte for ni år siden. Det ble en nostalgisk togtur hvor hvert annonserte stopp fikk det til å kile i magen.

DSC_0061_3

Stoppet vårt.

Og så var vi der. Gåsehud.

DSC_0062_2.JPG

DSC_0065_2
Samtalen stoppet opp. Lukten av de plastinnpakkede madrassene vi passerte på vei opp trappa til dormen vår druknet hjernen i minner.

DSC_0063_2

Hit, men ikke lenger.

Dessverre var dormen stengt da de avventet nye studenter for vårsemesteret, og vi fikk ikke lov å komme inn og ta en titt. Det de der i mot kunne var å gi oss telefonnummeret til Hiromi-sensei, en av de to lærerne vi hadde på japansk-kurset vårt. Et par raske tekstmeldinger senere(både HC og jeg var litt for både flaue og nervøse til å ta det på japansk) hadde vi satt opp en kaffe-date neste dag.

DSC_0001.JPG

På vei tilbake til byen stakk vi innom Hard Off: Det kanskje aller kuleste stedet i byen for å shoppe bøker, skiver, klær, brukt elektronikk, og samtidig stedet med den aller aller verste jinglen . Sjekk videoen under og prøv å forestille deg en ti-timers arbeidsdag med den der på anlegget. I tjue år.

 

 

Advertisements

Finn Bernhard spiser mat og trykker på ting

april 7, 2016

12959354_10209117425432218_458669990_o

Internett har kommet til Japan for fullt. Til dere som nå loller dere i hjel av dette utsagnet kan jeg informere om at da jeg var her sist, byksa jeg gjennom Akihabara, Asias teknologiske høyborg, med laptopen min anno 2009 (vekt: ca 25 kg)  i  i håp om å klare å plukke opp et åpent trådløst nettverk så jeg kunne få tak i Tobias og Krish (det tok kanskje to timer å finne. True story). Nå er det gratis trådløse nettverk på flyplasser, kaféer, i butikker og love hotels. I tillegg kan man få leid pocket wifi, mobilt bredbånd, noe som gjerne følger med Airbnb-leilighetene her borte.

Det har gjort det å finne fram i Tokyo sykt mye enklere: Man plotter bare inn dit man skal i Google Maps, velger kollektivtransport og får opp reiserute pluss hvor mye man skal betale for billetten.

12947054_10209118636742500_1184331043_o

Sånn her f.eks

Enklere, men ikke nødvendigvis enkelt.

Da jeg stod og sjekket inn på hotellet mitt på japansk tidligere i uka , møtte jeg på ei veldig sliten amerikansk dame som hadde desperat forsøkt å reise rundt til forskjellige severdigheter i byen de siste tre dagene, men måtte til slutt gi opp ettersom taxisjåførene ikke snakket engelsk. Deretter lirte hun av seg en særdeles rasistisk linje som jeg avskriver 72 timer med konstant frustrasjon. Brått husket jeg hvordan mitt første besøk til landet var, og hvor kjipe japanere har en tendens til å være dersom de blir konfrontert med en situasjon de ikke behersker.

Selve banetogene har også forandret seg masse etter internettets inntog. Tidligere stirret japanerne ned i nedverdrigende hentai(NSFW link) eller bare ned i bakken i evig skam for å bevege seg i offentligheten. Dette har heldigvis endret seg til at alle stirrer ned i mobilen sin som normale mennesker.

Det var duket for nok en dag med null planer, og nok et kjent tryne i byen: Kimichi har fått seg dame i Tokyo, og var TILFELDIGVIS i byen.

12959437_10209117437552521_2037804188_o.jpg

1000% rått er akkurat passe rått.

Siden interessen min for duppeditter har økt siden vesentlig siden sist føltes det naturlig å pigge innom en av de mer hardcore synthsjappene i området.

DSC_0042_2.JPG

Jeg var egentlig innstilt på å kjøpe noe greier selv, men den jeg var ute etter var dessverre utsolgt og jeg ble tvunget til å bruke de resterende ledige kiloene i bagasjen min til plater i stedet. Om dere er keene på å høre hvordan en slik synth låter, kan dere sjekke ut Instagram-profilen min for videoklipp (ligger lenke oppe i høyre hjørne på bloggen).

Kim måtte omsider løsrive seg fra knottene og dra for å treffe kvinna, så HC og jeg tok turen til Hakushu, rangert som den beste restauranten i Shibuya, for å teste Kobe-kjøtt for første gang.

DSC_0045_2

Siden jeg nå tross alt hadde vært i Japan i tre dager nå, tok jeg styringa på matbestillingen, og da jeg pekte på  KONNYAKU på grønnsaksmenyen og kokken sa «ehhh, sikker på at du har spist det der før?» kunne jeg forsikre han om at ja, det hadde jeg.

Det hadde jeg ikke, og litt usikker på om jeg har det forsatt. Smakte annen konsistens enn luft. Tjukk luft om du vil.

Kjøttet var der i mot noe heeelt annet. Snakker om smelter-på-tunga-opplegg.

DSC_0047_2

Mens vi ventet på at kjøttet skulle steke ferdig forsynte HC seg av brødskivene som ble lagt ved grillen, dette til kjøkkenets store underholdning. Disse var nemlig det aller siste som skulle spises og ble grillet etter kjøttsaften hadde trukket gjennom dem. Vi fikk nye brødskiver av den humrende gamle damen i bildet over.

DSC_0048_2

Muligens det dyreste jeg har spist i Japan, men hallo: 1500 norske for verdens beste Kobe-kjøtt, sakka mye grønnsaker for to personer PLUSS en rødvinsflaske. Hadde kosta mer på Cafe Sara.

 

Finn Bernhard: The Japaning

april 5, 2016

DSC_0030_2.JPG

Ca 6 år senere står jeg på Narita, en av to flyplasser i Tokyo, klar for en ny runde med megafoner og mikrofoner på hvert gatehjørne, Engrish, nudler og…SPILLEJOBBER! Jess folkens, denne gangen var det faktometisk Rulefinn-spillejobber involvert, noe som passer denne bloggen fint da DJ-navnet faktisk dukka opp her for første gang(props til Håvard Sandsdalen, 14 år).

Men først måtte jeg få dumpa koffertene i kåken. Jeg fikk kavet meg gjennom det alltid så oversiktelige og flotte banesystemet, og tror dere ikke hele Norges HC/Hasse Hope treffer meg på stasjonen?

spongebob smile.jpg

Neida, her har dere han.

DSC_0056_3

Vi fiksa taxi ved hjelp av stotrende japansk til airbnb-leiligheten min, og det ble observert at jeg hadde booket finere OG billigere leilighet enn HC, noe som er god tilleggsinformasjon i dette blogginnlegget.

Vi føyk rett ut i nærmeste stim og fikk i oss noe yakitori + en liten barrunde før vi kasta inn håndkleet.

DSC_0043_2

Neste dag ble det gjensyn med Yoyogi Koen, men siden det var midt i uka var det hverken klemmemenn/kvinns eller rockabilly-dansere der.
DSC_0022_2.JPG

I stedet ble jeg møtt med svære folkemengder som feiret blomstringen av Sakura-trærne, noe jeg ikke fikk med meg de to andre gangene jeg har besøkt landet.

DSC_0027_2.JPG

DSC_0023_2.JPG

Siden jeg har blitt en dritkjip kaffesnobb var det suverent å kunne treffe HC på Fuglen Tokyo og drikke ordentlig trakterkaffe etter ti dager i Kina(KOMMER KANSKJE BLOGGINNLEGG SENERE HOLD KJEFT) med Nestlé instant coffee.

DSC_0028_2.JPG

Ingen plan denne dagen heller, så vi stakk på kanskje den kuleste baren jeg har vært på i Tokyo foreløpig, JBS. Stedet drives av en gammel fyr som har hele platesamlinga si på display og sjonglerer å jobbe som bartender med å bytte plater hele kvelden. Helt fantastisk flott stemning, med litt minus på grunn av høy gaijin-faktor.

DSC_0033_2.JPG

Lover det blir litt gøyere i neste innlegg altså.