Finn Bernhard og Sapporo 2016 del I

DSC_0064_2.JPG

Dagen før jeg skulle ta banen til flyplassen merket jeg meg hvor det fantes minibanker på Ebisu-stasjonen, og beregnet en ekstra halvtimes reisetid på å få tatt ut penger og komme meg til riktig spor.

Det viste seg å være alt for liten tid.

Man kan kun benytte utenlandske bankkort på 7/11, nemlig, og derfor hjalp det skrekkelig lite at stasjonen fløyt over av minibanker. Etter å ha kavet rundt i nærområdet til stasjonen for å finne minibanker med tre kofferter på slep, brukte jeg de siste myntene jeg hadde på å komme meg til Shinjuku-stasjonen i håp om å finne en minibank der. Ca 30 minutter senere fant jeg endelig en, men nå hadde jeg bare 50 minutter på å komme meg til Narita. Skjoldet man etter hvert setter opp i Japan, det som verner deg mot den konstante strømmen av mennesker, 5-sekunders jingles på uendelig repeat og de blinkende lysene overalt, var svekket, og jeg stressa. Skikkelig.

På Nippori station forklarte jeg situasjonen min til dama i billettluka til Skyliner-togene, og hun tegnet opp en alternativ rute for meg som sparte meg for ca 15 minutter reisetid med bare én overgang. Den presterte jeg selvfølgelig å bomme på, og plutselig befant jeg meg langt ute på landet uten noen sjanse til å rekke flyet.

Når omsider pulsen senket seg litt, svei jeg av en sur hundrelapp på mobildata og kjøpte meg en billett til en senere avgang som heldigvis ikke var alt for sein.

En lang dag med reising og en dyr hotellfrokost senere var HC og jeg i Sapporo og på vei til Hokkaido Tokai Daigaku, universitetet hvor vi studerte for ni år siden. Det ble en nostalgisk togtur hvor hvert annonserte stopp fikk det til å kile i magen.

DSC_0061_3

Stoppet vårt.

Og så var vi der. Gåsehud.

DSC_0062_2.JPG

DSC_0065_2
Samtalen stoppet opp. Lukten av de plastinnpakkede madrassene vi passerte på vei opp trappa til dormen vår druknet hjernen i minner.

DSC_0063_2

Hit, men ikke lenger.

Dessverre var dormen stengt da de avventet nye studenter for vårsemesteret, og vi fikk ikke lov å komme inn og ta en titt. Det de der i mot kunne var å gi oss telefonnummeret til Hiromi-sensei, en av de to lærerne vi hadde på japansk-kurset vårt. Et par raske tekstmeldinger senere(både HC og jeg var litt for både flaue og nervøse til å ta det på japansk) hadde vi satt opp en kaffe-date neste dag.

DSC_0001.JPG

På vei tilbake til byen stakk vi innom Hard Off: Det kanskje aller kuleste stedet i byen for å shoppe bøker, skiver, klær, brukt elektronikk, og samtidig stedet med den aller aller verste jinglen . Sjekk videoen under og prøv å forestille deg en ti-timers arbeidsdag med den der på anlegget. I tjue år.

 

 

Reklamer
Explore posts in the same categories: Sapporo, Tokyo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: