Archive for the ‘april’ category

Finn Bernhard i New York, pt I

mai 3, 2009

New York.

Håhå.

Okei, hvor begynner man?

Jeg så ikke Frihetsgudinnen. Jeg så ikke Times Square. Jeg var ikke på Wall Street. Jeg så ikke Ground Zero. Jeg kom meg aldri til Harlem eller Bronx. Jeg var ikke oppe i Empire State Building, og jeg tror alikevel jeg kan si at New York er en av de kuleste byene jeg har besøkt noensinne.

Det første som møtte oss på busstasjonen var en Bubbles-klon som gjerne ville forklare oss hvordan t-banesystemet deres fungerte, mens han effektivt tigget spenn underveis. Vi endte opp på andre siden av turnstilene ti dollar fattigere med én billett og ingen anelse om hvor vi skulle gå og hvilket tog vi skulle ta. Velkommen til New York.

Omsider klarte vi å rote oss til den riktige banen og kjørte til Seneca Station, i grenseland mellom Brooklyn, Queens og Ridgewood, og kom fram til leiligheten til Lillian, Monica og Kate som hadde vært så rause og gitt oss husrom fram til vi skulle hjem på torsdag. Det ble en sixpack med corona og en liten briefing fra jentene om ukens planer før vi kollapset på sengene, forventingsfulle til maratonet som ventet oss de neste dagene.

Torsdag:

Det å endelig kunne sove lenge uten å tenke på utsjekkingstider var tydeligvis litt for behagelig for oss, og vi kom oss derfor ikke ut før i tre-tida. Planen var å treffe jentene på Havana Outpost for å spise frokost i fire-tida, men takket være New Yorks fantastiske t-banesystem(de har temmelig mye å lære av japanerne her, faktisk) ble vel klokka nærmere seks før vi kom oss dit.

Opplegget var ganske artig: Man bestilte mat inne, og fikk en kvittering som man gav til kokkene som stod ute i bilen på bildet over, som ropte deg opp når maten var ferdig. God mat var det, og med litt i magen var det klart for første shopperunde. Dette ble en heller klein affære da vi skulle ha ostekake etter frokost/middagen vår og kom oss ikke ut før klokka halv åtte.  Det ble en halvtime i billigsjapper med bling og sko før vi dro hjemover for å plukke opp jentene til vår første aktivitets-aften: Bowling og fylla, på samme sted! Mine sportskunnskaper begrenser seg ikke til fotball og rally, noe jeg syntes jeg beviste da jeg presterte å score det eneste selvmålet på hockey-spillet den kvelden og bowlet en sterk 56.

Ikke noe å si på innlevelsen her iallefall!

Ikke noe å si på innlevelsen her iallefall!

Undertegnede, passelig fornøyd etter en strålende bowlingrunde.

Undertegnede, passelig fornøyd etter en strålende bowlingrunde.

Litt utover kvelden dukket Ira, en kompis av tvillingene, opp.

Ira viste seg å være produsenten til blant annet Chaka Khan og Stevie Wonder, og vi ble sittende og prate musikk en stund mens han spanderte drinker. Sånn det skal være! Det ble en fuktig kveld, og vi forlot ikke stedet før stengetid, rundt fire.

Fredag:

Fyllesyke og allerede litt slitne dro vi ut for å få oss en skikkelig amerikansk frokost: En diger hamburger med en tilhørende øl.

Jeg klarte å få en jalapeno-bit i halsen og endte opp med en nær-døden-opplevelse hvor jeg nesten ikke fikk puste på ett minutt+. Bra start på dagen, synes jeg. Resten av ettermiddagen gikk med på å virre målløst rundt i byen og prøve å forstå hvor sinnsykt stor New York er. Det forstår jeg fortsatt ikke helt, tror jeg.

Så var det kvelden. Vi hadde egentlig tenkt oss på et burlesque show før vi dro videre på Santos, en klubb hvor DJ Q-Tip spiller en gang i uken, men førstnevnte var stappfullt da vi kom oss dit. Vi satte oss derfor heller på en bar over gata og varmet opp til det som skulle bli tidenes klubbaften.

Jooda, klar, jeg!

Koseguttane!

Koseguttane!

En time senere var det tid for Santos. Og ingen av oss var helt sikre på hva vi gikk til da vi så køen. Det så ut som en rap-musikkvideo, med 100 svære, svarte menn foran oss som slang ut «I’ma kieeel that bitch!» og andre linjer man føler bare eksisterer på The Martin Lawrence Show. Det var dermed litt ukomfortabelt da tvillingene kjente eieren og fikk oss forbi hele køen. Damene i billettluka satt et par sekunder og bare stirret på oss før de begynte å le. Vi passet visst ikke så godt inn her.

Da  vi var kommet inn, hvisket Monica meg i øret at Pete Rock og P Diddy spilte plater i kjelleren, og dette måtte selvfølgelig sjekkes ut FØRST. Vi gikk ned trappene og kom inn i en pulserende, liten klubb, stappfull av dansende mennesker. Folk danset på bordene og Pete Rock stod med to eksemplarer av Michael Jackson – Rock With you og lagde sykt god stemning mens P Diddy stod på mikrofonen og skreik «watch him! This is the legendary Pete Rock, y’all!»

Pete Rock og P Diddy represent!

Pete Rock og P Diddy represent!

Det ble omtrent en time nede i kjelleren med drinker til $12 og helt rå musikk før vi bestemte oss for å stikke opp og sjekke stemninga. Q-tip snurra old-school hiphop, funk og boogie sammen med Rich Medina, og det er goodvibes hele veien.

Rich på spillerne, med Qtip og DJ Kool Herc i bakgrunnen.

Christoffer slår på sjarmen!

Timene går og jeg og kapteinen i den gylne flaska har blitt gode venner. Dette medfører ofte dansing, og jeg fikk utvilsomt noen blikk for min unike stil, på tross av mørket inne på klubben.

Så der står jeg, Kate og Monica og danser idét en svær posse passerer oss og stiller seg litt bortenfor oss. Han ene i gruppa begynner å danse og ser på et punkt ut til å ha spottet damene jeg står og prøver så hardt å holde tempo med, og bestemmer seg for å dra en kul «danse-med-ryggen-til-helt-opp-til-dem-for-å-så-plutselig-snu-seg-og-se-jenta-dypt-inn-i-øynene» move og trekker sakte mot oss. Problemet HANS var jo utvilsomt at begge jentene hadde på dette tidspunktet hadde sluttet å danse, og jeg stod igjen alene og ristet på beina. Han nærmer seg, drar en stilig spin og ser meg rett inn i øynene.

Det er P Diddy.

Han skjønner hva han nettopp gjorde og tar en sakte David Brent-turn tilbake, for å så gå og gjemme seg oppi DJ-boothen. Tidløst.

Plutselig dukker Ira fra gårsdagen opp. Gutta i DJ-boothen får med seg dette og setter på Chaka Khan – Ain’t nobody. Rått. Han lener seg plutselig over til meg og spør:

«Do you wanna meet Kool Herc?»

Jeg blir relativt lamslått. DJ Kool Herc har vært viktig historie for meg som både hiphop-interessert og DJ, og å treffe han ville være en ære.

«Yes please», sa jeg.

«Ok, come with me!»

Han dro meg med opp i DJ-boothen og der stod jeg plutselig og pratet skiver med Kool Herc, som var sinnsykt hyggelig og så utrolig mye mer down to earth enn det jeg hadde forventet.

Finn Bernhard, Kool Herc og Monica.

På veien ut fikk jeg snappet tak i Qtip og tatt et bilde med han og.

Legg merke til hvordan jeg nesten tafser han i ansiktet.

Legg merke til hvordan jeg nesten tafser han i ansiktet.

Lørdag:

Hadde dette vært en vanlig søndag, hadde nok formen min holdt meg innendørs i senga hele dagen, men vi var invitert på grillfest og det hørtes for hyggelig ut til å la være. Bussturen gjennom Bedstuy-området fikk oss derimot til å begynne å tvile litt på hva vi dro til: The Wire-aktige operasjoner med løpegutter og de eldre gutta med dopet stod foran flere av boligkompleksene og en arrestasjon med fem politimenn på én person var bare noe av det vi så.

Stemningen var noe helt annet da vi kom oss inn i bakgården på hostellet festen ble holdt.

Representin flamingos

Representin' flamingos

Utsikt over til nabogården.

Tobias fant seg en godstol tidlig og forlot den ikke før han dro hjem.

Tobias fant seg en godstol tidlig og forlot den ikke før han dro hjem.

Borettslaget på andre siden av gjerdet hadde stor fest i bakgården, og alt fra bestemødre til barnebarn grillet og danset til musikken som pumpet ut fra høyttaleren som var skuffet ut til vinduet i tredje etasje.

Pump it up!

Det hele var ekstremt goodvibes helt fram til politiet bestemte seg for å dukke opp og bøtelegge en av de eldre, svarte damene for å drikke i offentlig rom. Hun hadde fått smake på en skvett av punsjen fra vår fest og drakk nå vann fra glasset, men politiet syntes tydeligvis dette var god nok grunn til å dukke opp med fire mann og ødelegge stemninga.

Det skal heldigvis mer til å knekke en så bra gjeng som oss, og bare minutter senere var humøret på topp igjen.

På et tidspunkt inviterte liksågodt et par av jentene på andre siden av gjerdet hele grillfesten vår over til dem, noe vi selvfølgelig sa ja til. Men idét jeg er på vei ut av døra, tar en av beboerne på hostellet tak i meg:

«You shouldn’t go outside just yet. There’s been a shoot-out right up the street.»

Og dette var bare et par minutters gå-avstand fra den lokale politistasjonen. Kødder ikke med Bedstuy tydeligvis. Jeg gikk tilbake til hagen. Nå hadde barna i nabogården startet en dansekonkurranse og stod i en stor ring mens to og to battlet hverandre. Ringen løste seg etter hvert opp og ungene danset på alt de fant.

Jeg tok mot til meg, dro ut døra, plukka med meg en 40 fra corner shopen på hjørnet og dro opp til naboene våre. Der traff jeg Lillian og Monica som allerede var i full gang med å lære reggae-dans av en av damene der. Jeg ble stående og prate med litt forskjellige folk før Henrik og Kjersti plukket oss opp og dro oss med videre til et boligkompleks litt lenger oppe i gata. Her ble vi sittende på et par benker og prate, mens et par av de andre gutta spilte fotball med noen barn som fortsatt var gale nok til å være våkne.

Neste dag hørte vi fra Henrik at en av hostellbeboerne hadde blitt knivstukket i ansiktet på vei ut av døra.

Dette er utvilsomt noe av det realeste jeg har gjort.

Reklamer

Finn Bernhard i ørkenen

april 17, 2009

I løpet av de siste to ukene har vi krysset milevis med ørken, fra San Francisco til Las Vegas, Nevada, fra Vegas til Phoenix, Arizona og fra Phoenix til Austin, Texas. Vi regnet litt på det og vi har faktisk kjørt over 160 mil, bare fra Vegas. Og når man kjører gjennom ørkenen, tar liksom aldri steppene slutt. Man ligger stødig i 80 miles per hour(ca 130 km/t) på helt rette veier, med cruise control og automatgir, og ser veien bare forsvinne bort i horisonten. Hver bakketopp er en ny fotorunde, hvor jeg og Tobias prøver å få dokumentert så godt som mulig de fantastiske landskapene, noe som er ganske vanskelig. På de største slettene dukker gjerne slike veiskilt opp:

Gjerne med medfølgende sånne her:

I veikanten ligger roadkill i alt fra størrelse XS til XXXL. Hundrevis av gigantiske trailere passeres i løpet av et par timer. Vi brenner tank på tank med bensin og stopper innimellom for å smelle på 15 nye gallons med bensin til den nette sum av 30 dollar. I tillegg fyller vi på med vann, Red Bull halvlitersbokser, beef jerky og andre delikatesser bensinstasjonene kan tilby oss. Bilen ser helt forferdelig ut(skal få fikset bilde av det).

Av og til passerer vi store jorder og tilhørende stereotype bygninger.

Vi hadde et par stopp før vi kom oss til Austin. Første etter Vegas var Hoover Dam, en opplevelse vi strengt tatt ikke syntes var så fantastisk, men jojo, skakje klage.

God-dam! He-he.

God-dam! He-he.

Deretter gikk turen til Grand Canyon. Det var en lang kjøretur mellom demninga og Grand Canyon Village, og vi kom oss ikke fram til tittepostene før rundt solnedgang. Vi skjønte riktignok fort at dette var verdt å få med seg i dagslys og fikk ordna oss en (dårlig) biff og et hotellrom nede i landsbyen.

Det hadde, som sagt, allerede blitt mye bilkjøring, og neste morgen bestemte vi oss derfor for å få oss litt mosjon. Vi fikk et kart i resepsjonen på hotellet over hiking routes i Grand Canyon, smalt bilen opp på en parkeringsplass i nærheten av ruta og ble møtt av denne plakaten:

Vi følte oss ikke helt i samme målgruppe som de 200 kilos amerikanerne som valset forbi oss med oksygenmaske, men følte oss litt mer truffet av biten som henviste til «the young, strong and invincible». Alt man trenger før en god gåtur er jo tross alt en påminnelse om at veltrente 25-åringer har dødd av slag på samme ruta.

Vi kom oss i gang med gåturen og det skulle ikke mange 100 meterene til før kameraet måtte opp. FOR en utsikt!

Jeg må innrømme at jeg var relativt stressa på turen nedover. Det var ingen gjerder langs veien ned, og med et fall på et par 1000 meter sleit jeg mer enn nok med å gå noe annet sted enn helt innerst mot fjellveggen. Christoffer var tydeligvis av en helt annen sort(les: Hadde et dødsønske) og klatret ut forbi sperrede områder til stor glede for de forbipasserende japanerne.

Etter ca 30 minutter i nedoverbakke tok vi en liten pause og satte oss med en pose peanøtter og vann. Plutselig hadde vi fått oss en ny venn:

Og det nølte ikke med å snike seg nærmere oss(og peanøttene)

Slikt mot måtte belønnes:

Nuts for you!

Nuts for you!

Da vi senere kom oss opp fant vi en plakat som lignet veldig på bildet over:

Under plakaten stod det at over 250 mennesker hvert år blir bitt av ekorn og må på sykehus. Eid.

Turen opp igjen ble en svett affære, kanskje mest siden advarselsplakaten hadde sagt stigningen tok omtrent tre ganger så lang tid som turen nedover og vi prøvde å ta begge veier i omtrent samme tempo. Vi ramlet inn i bilen, svette og deilige, og kjørte ut på Route 66.

Mye kjøring senere ledet oss til Phoenix, AZ, hvor vi liksågodt bestemte oss for å slappe litt av etter flere uker med temmelig aktive dager. Hotellet hadde badebasseng, noe som passet oss utmerket. To dager gikk uten at vi så mye som beveget oss ut av hotellområdet. Maratonrutene lå fortsatt foran oss: Phoenix, Arizona – Austin, Texas (10 timer+) og den siste strekninga med Austin, Texas – New Orleans, Louisiana (10 timer+).

Finn Bernhard i Yosemite, Coulterville og Las Vegas

april 14, 2009

Yosemite ble første stopp etter vi hadde vært innom Berkeley og plukket opp Truls, en kompis av Tobias som skulle være med oss til Sin City. Selv om vi var noe uheldige med været var parken absolutt et fantastisk syn.  Da vi hadde klatret litt over 5000 fot med bilen begynte snøen å vise seg, og vi befinner oss fortsatt i California. Sprøtt

Planen var egentlig å få en gåtur i fjellet, men ingen av oss hadde med oss turtøy, så det ble med en skogstur i amerikansk stil: I 70 km/t på asfalt. Vi stoppet litt underveis og knipsa litt bilder og så oss fornøyde med opplevelsen etter et par timer. Men så kom kjøreturen til hostellet. Herregud.

Da vi kjørte ut av parken i skumringa var stemningen i bilen ganske bra. De enorme, ruvende trærne vi passerte på vei inn i parken så kanskje noe mer skremmende ut i mørket, men det skal mer til å knekke fire tøffe gutter med en kilo beef jerky i bilen. Det som skulle til fant vi da vi kjørte oss nogenlunde vill ute i skogen.

Veien snirklet seg nedover fjellene. Vi fant avkjørselen inn mot hostellet og svingte litt forsiktig inn. Vi hadde allerede kjørt litt småfeil før dette punktet og var ikke interessert i å se noe mer veier enn det vi måtte. En stor hund stod utenfor rønna som lå i veikanten og fulgte oss med blikket. Da vi lå rett på siden av den, begynte den å bjeffe høyt. Den gallopperte mot bilen vår og selv om vi økte på med fart inn på den enda smalere veien vi nå befant oss på,  fortsatte den etter oss et ganske godt stykke før den gav seg.

Krattene virket tettere og mørkere og vi møtte ikke lenger biler. Noen veiskilt dukket opp i ny og ne, samt et par gammeldagse postkasser, sånne Donald-kasser i blikk, men vi så ingen tilhørende hus. Det lå tåke langs veien. En halvtimes kjøring ledet oss til Coulterville, en by som kun kan kalles en spøkelsesby. Vi passerte gjennom «sentrum» og alt vi så var en nedlagt convenience store anno 1890 med gitter foran vinduene og et togmuseum. Ingen mennesker, ingen lys.

Vi stoppet og sjekket GPSen og så vi hadde kjørt langt forbi, så vi snudde og dro tilbake til skogen igjen. Denne gangen fant vi en avkjørsel vi hadde gått glipp av i første omgang. Truls satt i baksetet og tulle-bjeffet, men ingen lo. Nå var stemningen ganske drøy. Vi passerte «Boneyard Creek Road», flere kirkegårder og så til slutt et skilt med «End of pavement road». Vi snudde.

Etter nærmere en time med roting rundt på veien, fant vi innkjørselen til hostellet: «Yosemite Springs». Vi parkerte og ble møtt i inngangsdøra av en mann i kamuflasje-t-skjorte; hostelleieren. «You’re late,» sa han, «come on in.»

Hostellet i dagslys. Ikke særlig koselig da heller.

Kontoret hans, som lå rett innenfor døra, var litt av et syn. Veggene var dekket av store bokhyller og gamle våpenreklameplakater. På toppen av hyllene lå minst ti nazisthjelmer fra krigen og på pulten hans stod en monter fullt av pistoler.

«You guys should be glad you’re not here in the spring. The place is crawling with bears and mountain lions. I had a lion on my front porch last year and it wasn’t afraid of ANYTHING.»

Pulsen steg. Plutselig føltes tissepausene vi hadde midt uti skogen enda sykere.

«Oh, and there’s loads of tweakers(narkiser) in the forest. I was out walking one night and this guy, high on methamphetamine is sitting there, in the middle of the forest, holding a sawed-off shotgun. He would have blown my head off if it weren’t for me pointing my rifle at him first. Now I never take a walk without a gun.»

Det ble for sykt. Vi gikk og la oss.

Neste dag, før vi dro, fikk vi enda en liten overraskelse. Det viste seg nemlig at han var en våpensamler av dimensjoner, og han var veldig ivrig etter å vise oss samlingen sin. Han hadde over 500 våpen, med hovedfokus på andre verdenskrig. I tillegg til skytevåpen hadde han også en bøtte full av bajonetter, sabler og sverd som han hadde samlet på siden han var ung på 60-tallet. Truls prøvde å ta en nærmere titt på den ene rifla som stod lent mot veggen. «Uhhh….mind putting that one down? It has a live bullet in the chamber.»

Omsider kom vi oss ut(levende) fra hostellet og satte kursen mot Vegas. Landskapet så ikke særlig mye hyggeligere ut i dagslys.

Skog ble til åker ble til stepper ble til ørken, og plutselig lå vi på motorveien gjennom ørkenen.

Death Valley at dusk.

Det ble en lang dag i bilen gjennom Nevadaørkenen før vi kom oss til Las Vegas i elleve-tiden på kvelden. Og som dere sikkert har hørt før:

What happens in Vegas, stays in Vegas.