Archive for the ‘Nevada’ category

Finn Bernhard i ørkenen

april 17, 2009

I løpet av de siste to ukene har vi krysset milevis med ørken, fra San Francisco til Las Vegas, Nevada, fra Vegas til Phoenix, Arizona og fra Phoenix til Austin, Texas. Vi regnet litt på det og vi har faktisk kjørt over 160 mil, bare fra Vegas. Og når man kjører gjennom ørkenen, tar liksom aldri steppene slutt. Man ligger stødig i 80 miles per hour(ca 130 km/t) på helt rette veier, med cruise control og automatgir, og ser veien bare forsvinne bort i horisonten. Hver bakketopp er en ny fotorunde, hvor jeg og Tobias prøver å få dokumentert så godt som mulig de fantastiske landskapene, noe som er ganske vanskelig. På de største slettene dukker gjerne slike veiskilt opp:

Gjerne med medfølgende sånne her:

I veikanten ligger roadkill i alt fra størrelse XS til XXXL. Hundrevis av gigantiske trailere passeres i løpet av et par timer. Vi brenner tank på tank med bensin og stopper innimellom for å smelle på 15 nye gallons med bensin til den nette sum av 30 dollar. I tillegg fyller vi på med vann, Red Bull halvlitersbokser, beef jerky og andre delikatesser bensinstasjonene kan tilby oss. Bilen ser helt forferdelig ut(skal få fikset bilde av det).

Av og til passerer vi store jorder og tilhørende stereotype bygninger.

Vi hadde et par stopp før vi kom oss til Austin. Første etter Vegas var Hoover Dam, en opplevelse vi strengt tatt ikke syntes var så fantastisk, men jojo, skakje klage.

God-dam! He-he.

God-dam! He-he.

Deretter gikk turen til Grand Canyon. Det var en lang kjøretur mellom demninga og Grand Canyon Village, og vi kom oss ikke fram til tittepostene før rundt solnedgang. Vi skjønte riktignok fort at dette var verdt å få med seg i dagslys og fikk ordna oss en (dårlig) biff og et hotellrom nede i landsbyen.

Det hadde, som sagt, allerede blitt mye bilkjøring, og neste morgen bestemte vi oss derfor for å få oss litt mosjon. Vi fikk et kart i resepsjonen på hotellet over hiking routes i Grand Canyon, smalt bilen opp på en parkeringsplass i nærheten av ruta og ble møtt av denne plakaten:

Vi følte oss ikke helt i samme målgruppe som de 200 kilos amerikanerne som valset forbi oss med oksygenmaske, men følte oss litt mer truffet av biten som henviste til «the young, strong and invincible». Alt man trenger før en god gåtur er jo tross alt en påminnelse om at veltrente 25-åringer har dødd av slag på samme ruta.

Vi kom oss i gang med gåturen og det skulle ikke mange 100 meterene til før kameraet måtte opp. FOR en utsikt!

Jeg må innrømme at jeg var relativt stressa på turen nedover. Det var ingen gjerder langs veien ned, og med et fall på et par 1000 meter sleit jeg mer enn nok med å gå noe annet sted enn helt innerst mot fjellveggen. Christoffer var tydeligvis av en helt annen sort(les: Hadde et dødsønske) og klatret ut forbi sperrede områder til stor glede for de forbipasserende japanerne.

Etter ca 30 minutter i nedoverbakke tok vi en liten pause og satte oss med en pose peanøtter og vann. Plutselig hadde vi fått oss en ny venn:

Og det nølte ikke med å snike seg nærmere oss(og peanøttene)

Slikt mot måtte belønnes:

Nuts for you!

Nuts for you!

Da vi senere kom oss opp fant vi en plakat som lignet veldig på bildet over:

Under plakaten stod det at over 250 mennesker hvert år blir bitt av ekorn og må på sykehus. Eid.

Turen opp igjen ble en svett affære, kanskje mest siden advarselsplakaten hadde sagt stigningen tok omtrent tre ganger så lang tid som turen nedover og vi prøvde å ta begge veier i omtrent samme tempo. Vi ramlet inn i bilen, svette og deilige, og kjørte ut på Route 66.

Mye kjøring senere ledet oss til Phoenix, AZ, hvor vi liksågodt bestemte oss for å slappe litt av etter flere uker med temmelig aktive dager. Hotellet hadde badebasseng, noe som passet oss utmerket. To dager gikk uten at vi så mye som beveget oss ut av hotellområdet. Maratonrutene lå fortsatt foran oss: Phoenix, Arizona – Austin, Texas (10 timer+) og den siste strekninga med Austin, Texas – New Orleans, Louisiana (10 timer+).

Finn Bernhard i Yosemite, Coulterville og Las Vegas

april 14, 2009

Yosemite ble første stopp etter vi hadde vært innom Berkeley og plukket opp Truls, en kompis av Tobias som skulle være med oss til Sin City. Selv om vi var noe uheldige med været var parken absolutt et fantastisk syn.  Da vi hadde klatret litt over 5000 fot med bilen begynte snøen å vise seg, og vi befinner oss fortsatt i California. Sprøtt

Planen var egentlig å få en gåtur i fjellet, men ingen av oss hadde med oss turtøy, så det ble med en skogstur i amerikansk stil: I 70 km/t på asfalt. Vi stoppet litt underveis og knipsa litt bilder og så oss fornøyde med opplevelsen etter et par timer. Men så kom kjøreturen til hostellet. Herregud.

Da vi kjørte ut av parken i skumringa var stemningen i bilen ganske bra. De enorme, ruvende trærne vi passerte på vei inn i parken så kanskje noe mer skremmende ut i mørket, men det skal mer til å knekke fire tøffe gutter med en kilo beef jerky i bilen. Det som skulle til fant vi da vi kjørte oss nogenlunde vill ute i skogen.

Veien snirklet seg nedover fjellene. Vi fant avkjørselen inn mot hostellet og svingte litt forsiktig inn. Vi hadde allerede kjørt litt småfeil før dette punktet og var ikke interessert i å se noe mer veier enn det vi måtte. En stor hund stod utenfor rønna som lå i veikanten og fulgte oss med blikket. Da vi lå rett på siden av den, begynte den å bjeffe høyt. Den gallopperte mot bilen vår og selv om vi økte på med fart inn på den enda smalere veien vi nå befant oss på,  fortsatte den etter oss et ganske godt stykke før den gav seg.

Krattene virket tettere og mørkere og vi møtte ikke lenger biler. Noen veiskilt dukket opp i ny og ne, samt et par gammeldagse postkasser, sånne Donald-kasser i blikk, men vi så ingen tilhørende hus. Det lå tåke langs veien. En halvtimes kjøring ledet oss til Coulterville, en by som kun kan kalles en spøkelsesby. Vi passerte gjennom «sentrum» og alt vi så var en nedlagt convenience store anno 1890 med gitter foran vinduene og et togmuseum. Ingen mennesker, ingen lys.

Vi stoppet og sjekket GPSen og så vi hadde kjørt langt forbi, så vi snudde og dro tilbake til skogen igjen. Denne gangen fant vi en avkjørsel vi hadde gått glipp av i første omgang. Truls satt i baksetet og tulle-bjeffet, men ingen lo. Nå var stemningen ganske drøy. Vi passerte «Boneyard Creek Road», flere kirkegårder og så til slutt et skilt med «End of pavement road». Vi snudde.

Etter nærmere en time med roting rundt på veien, fant vi innkjørselen til hostellet: «Yosemite Springs». Vi parkerte og ble møtt i inngangsdøra av en mann i kamuflasje-t-skjorte; hostelleieren. «You’re late,» sa han, «come on in.»

Hostellet i dagslys. Ikke særlig koselig da heller.

Kontoret hans, som lå rett innenfor døra, var litt av et syn. Veggene var dekket av store bokhyller og gamle våpenreklameplakater. På toppen av hyllene lå minst ti nazisthjelmer fra krigen og på pulten hans stod en monter fullt av pistoler.

«You guys should be glad you’re not here in the spring. The place is crawling with bears and mountain lions. I had a lion on my front porch last year and it wasn’t afraid of ANYTHING.»

Pulsen steg. Plutselig føltes tissepausene vi hadde midt uti skogen enda sykere.

«Oh, and there’s loads of tweakers(narkiser) in the forest. I was out walking one night and this guy, high on methamphetamine is sitting there, in the middle of the forest, holding a sawed-off shotgun. He would have blown my head off if it weren’t for me pointing my rifle at him first. Now I never take a walk without a gun.»

Det ble for sykt. Vi gikk og la oss.

Neste dag, før vi dro, fikk vi enda en liten overraskelse. Det viste seg nemlig at han var en våpensamler av dimensjoner, og han var veldig ivrig etter å vise oss samlingen sin. Han hadde over 500 våpen, med hovedfokus på andre verdenskrig. I tillegg til skytevåpen hadde han også en bøtte full av bajonetter, sabler og sverd som han hadde samlet på siden han var ung på 60-tallet. Truls prøvde å ta en nærmere titt på den ene rifla som stod lent mot veggen. «Uhhh….mind putting that one down? It has a live bullet in the chamber.»

Omsider kom vi oss ut(levende) fra hostellet og satte kursen mot Vegas. Landskapet så ikke særlig mye hyggeligere ut i dagslys.

Skog ble til åker ble til stepper ble til ørken, og plutselig lå vi på motorveien gjennom ørkenen.

Death Valley at dusk.

Det ble en lang dag i bilen gjennom Nevadaørkenen før vi kom oss til Las Vegas i elleve-tiden på kvelden. Og som dere sikkert har hørt før:

What happens in Vegas, stays in Vegas.