Archive for the ‘november’ category

Dekakeyoo 7: The cartoon: The Movie, English Subs (pRoPeR)(divXX)

november 29, 2007

First: The beard pictures!(Also featured: Zits)

It sucks, I know. At least the contest’s over in three days. I hope you’re happy, Henrik.

I realize this is a rather late dekakeyoo entry, seeing that it happened last weekend, but it’s still better than missing out, right? I ALSO realize that I’m typing this post in English. This is a rare treat for my japanese friends, letting them enter my world of amazing writing and mysteries from beyond the grave. Let’s get started, shall we?

Last friday I decided to go shopping again. After several earlier attempts to find good stores at both Sapporo and Susukino Station and their surroundings, I decided to try Odori Station which…isn’t really that far from the other ones. After about 20 minutes of random walking, I found the only store in Sapporo that sells Rocksmith clothes and that Henrik, incidently, wanted me to check for a jacket he wanted. I entered the shop and felt immediately uncomfortable, since the shop owners was overly hip-hopey towards me(«yeeeeahh boy, that shi’s tight dawg. Gotta love dem grills, yo!») and kept pushing me to buy Bling. Since they didn’t have the jacket, I left after about 5 minutes.

Out searching again, I came across this sign:

Dining Whose Foods, indeed.

Three hours later, I decided to head back home, empty-handed. I picked out a couple of christmas gifts I MIGHT come back for , but knowing how I suck at remembering stuff like that, I might not. The experience of walking around in Sapporo with Pink Floyd – Welcome to the machine on my mp3 player was awesome though.

Saturday is my usual dekakeru-day, and Einar said he wanted to check out the DJ at Precious Hall, so I thought the day was pretty much set. As we were getting ready to leave, Einar got a headache and bailed. Real smooth there, Einar. Me and Yuta therefore decided to skip Precious Hall and, after we’d met up with Yutas friend at Susukino, we headed for a nomihoudai place instead. 500 yen bar was unfortunately full, but Yuta knew a bar not far from there with almost the same prices:

Turns out they could make a mean White Russian, and we stayed here for two hours(or one nomihoudai period, if you will), watching a music DVD of a japanese musician covering at least two terrible songs, one of them being U2 – With or without you. Still, we had a good time.

After our nomihoudai timer ran out, we headed for Booty Bar and found ourselves a nice, big sofa in the second story lounge. Here we met Espen, who joined us in a taxi home at about 5 am.

Oh, by the way…I have a riddle for you:

Q: What’s more fun than spotting a sign with a spelling error?

A: A 5 story spelling error.

Feel free to mock my English.


Reklamer

Finn Bernhard og kosetimen

november 26, 2007

Har jeg nevnt at undervisningen vår til tider minner om barneskole-undervisning? I månedene jeg har vært her i Sapporo, har jeg måttet tegne navneskilt, synge sanger og leke leker i en skoletime, noe som ikke var vanlig, verken på UiO eller på NiSS. Og når undervisningen foregår på den måten, er det jo på sin plass at vi skal ha en kosetime.

Hiromi-sensei stilte opp til det vi trodde skulle være en hurtig-gjennomgang av grammatikken i kapittel 7, med to poser stappfulle av koseting. Vi satte oss forvirret ned og ble servert te, kaker og den store favoritten: Grovbrød**. Pappkrusene vi drakk fra var alle dekorerte med små historier som vi leste høyt for hverandre.

Urelatert, men (kanskje) interessant bilde: Et verdenskart med Japan i midten.

Da kom jeg på at jeg og hadde et flott bidrag til denne kosetimen. Jeg ba om lov til å løpe og hente bidraget mitt og hastet opp på rommet. Først den vanlige sjekken at alt var greit.

Jepp, alt så greit ut her. Jeg plukket med meg tingen som gjør enhver hyggelig samling enda hyggeligere:

Hiromi-sensei syntes dette var så godt at jeg bestemte meg for å gi henne hele posen etter kosetimen. Som takk, fikk jeg denne beskjeden:

Der står det:

«Til Nina

Jeg har og fått spise chipsen du sendte i gave til Finn.
Det var kjempegodt! Tusen takk!
Nina, du må og komme til Sapporo en gang.
Jeg vil servere deg Sapporo potetchips.
Hiromi»

Det var vel stas, tenker jeg, Nina:)

*(Fra forrige innlegg som jeg glemte å forklare) 3-minutterstalen er en omskrevet 1-minuttstale vi skal holde for en av klassene Ooyama-sensei underviser. Jess, det stemmer. Vi skal holde en tale på 3 minutter om f.eks. yndlingsrestauranten vår i Sapporo for en klasse med japanske 18-åringer. Verre enn ungdomsskole-opplegget? Kanskje.

**I Japan er det relativt uvanlig med grovbrød, så det går bare i loff her på dormen. Vi har fortalt lærerne våre om dette tidligere, og da Hiromi i forrige uke dro på en konferanse til Finland, benyttet ho sjansen til å ta med seg et grovbrød til oss. Salte så greit gjort.

3 TRE SKOLLEDAGRE PÅ SKOLLEN HILLSEN FIN BERNADD

november 22, 2007

«Blæææææ-ææææ-æææææ!»sier vekkerklokka mi klokken 08:10 på mandagsmorgenen. Jeg snoozer fram til ca 08:30. Da er det tid for dusj, tannpust og morgengymnastikk til 60+ VHS-kassetten jeg har fått låne av HC.

Fem over ni, fem minutter før undervisningen begynner, er det på tide å komme seg til timen. Først er det ut i ganga.

På med skoene.

Dagens første vanskelige valg: Trappene eller heisen?

Friskus som jeg er, valgte jeg idag trappene og gikk ned alle 10 trappetrinnene til klasserommet(andre dør på høyresiden).

Den vanlige velkomsten på døra «Velkommen til japanskundervisningen!»

Idag er det kanji-tegning med pensler og kos.



Etter vi har øvd på skrive-kanjiene(altså de vi skal kunne skrive), er det tid for lesekanjiene. Hiromi sensei tegner fine tegninger og lager historier ut av dem så de blir litt lettere å huske.

Timen er ferdig ca klokka 12:15, og for urutinerte personer som meg, er det tid for frokost. Først er det en liten tur inn på rommet for å legge fra seg veska og sjekke at alt er greit.

Jepp, alt ser greit ut. Jeg tar en rask tur inn på kjøkkenet og mekker mat, setter meg i godstolen(på bildet) og kjører dagens frokostrituale: 2 kokte egg, ristet brød og 1-2 episoder av Oz. Omar White er en morsom fyr, gitt!

Ikke lenge etter banker det på døra. Det har kommet en pakke til meg fra Norge. Spennende…hva kan det være for noe?

Oi, det var godteri fra Nina! Kjempefint!

Etter jeg hadde åpnet pakken, sovnet jeg og våknet klokken 19 på kvelden. Resten av dagen er et ellers tåkete bilde, så det hopper jeg over.

Faktisk kan jeg hoppe over tirsdag og, da hadde jeg vondt i magen og lå i senga hele dagen.

Onsdag, som egentlig skulle være en hyggelig dag i byen, ble fort noe helt annet da Ooyama sensei fortalte meg at ho ikke hadde fått 3-minutterstalen* min som jeg hadde sendt henne på mail på onsdag i forrige uke. Det viste seg at japanskscriptet mitt hadde ødelagt fila og endret alle tegnene til spørsmålstegn. Jeg måtte derfor sette meg ned og skrive en ny tale, og brukte mesteparten av gårsdagen til dette. Det gikk heldigvis greit, ettersom Yuta hadde tid til å gå over stilen min da jeg var ferdig og hjelpe med å luke ut feil.

Ny update imorgen eller i overimorgen, siden jeg har slurvet så i det siste!


Langhelg og bursdagsfest

november 18, 2007

Om bare et par timer er min langhelg over, og i løpet av disse timene skal jeg ha gjort en stor bunke med lekser, samt se en japansk, kjedelig film som jeg skal skrive om, og pugge kanji for neste ukes kanjiprøver. Istedet for alle de tingene, velger jeg å ofre meg totalt for dere og oppdatere bloggen min. Let’s go!

Tirsdag og onsdag var det prøvetid. Med prøvetid mener jeg da oppsummeringsprøver i japansk grammatikk og kanji fra de tre siste kapitlene. Grammatikken gikk forferdelig, mens kanjiprøven gikk ganske bra. Etter prøven var jeg, grunnet min elendige døgnrytme, helt utslitt, og siden vi fra da av hadde fri fram til mandag, benyttet jeg sjansen til å ta igjen litt tapt søvn. Da jeg våknet igjen og så ut av vinduet, ble jeg temmelig overrasket.

Jeg hadde vært inne, bortgjemt bak gardiner på dagtid, flere dager i strekk og lest til prøve, så jeg hadde ikke fått med meg at det, over natten omtrent, har blitt vinter her. I skrivende stund er det -4 grader og is hele veien ned til nærmeste Rex. Snøen har derimot ikke lagt seg enda.

På fredag var det duket for noe vi alle hadde gledet oss til i lang tid, nemlig overraskelses-bursdagsfesten for Bjarte og Espen. Einar, vår innredningsansvarlige mann, gjorde to interessante valg i sin pynting av festen som begge hadde både positive og negative sider:

BALLONGER:

Det fine: Det er alltid fint med ballonger, og når alle på dormen(bortsett fra Espen og Bjarte selvfølgelig) blåste opp hver sin hele pakke med ballonger, blir det ekstra flott og fargerikt i stua. En real feststemning, rett og slett!

Det kleine: Ballongene har nå, og hadde delvis under festen, en tendens til å eksplodere helt plutselig. Dette gjør det skrekkelig skummelt å bevege seg rundt i stua, siden det, som oftest, er skrekkelig stille der.

BELYSNING:

Det fine: Ved å benytte seg av lampene vi har stående på rommene våre, fikk vi masse lys på festen.

Det kleine: Lyset var av sorten «Tannlegekontor 14E» og gjorde det meget vanskelig å ta bilder. Jeg beklager derfor for en relativt begrenset bildeoppdatering.

Jeg er glad i deg fordet om, Einar!

Festen velger jeg å kun oppsummere i bilder:

Jeg må bare beklage kvaliteten på dagens innlegg. Satser på at neste blir bedre!

Finn Bernhard og de mystiske gjestene

november 15, 2007

En kveld denne uken, rundt klokken åtte, satt Finn Bernhard og så på film på pcen.

Plutselig banket det på døren.

Finn Bernhard fortet seg bort til døra og åpnet forsiktig.

Hva kunne det være for noe? Finn Bernhard kikket nærmere.

«Næmmen, så hyggelig!» tenkte Finn Bernhard og tok den forlatte stakkaren med seg inn på rommet, svøpte den og la den i en krybbe.

Senere i uka banket det nok en gang på . Finn Bernhard åpnet døra.

Var det bare en liten lurifaks som hadde holdt han for narr? Finn Bernhard stakk hodet ut av døra og kikket irritert ned i ganga for å se etter gjerningsmannen. Da oppdaget han noe.

«Hvem er du?» spurte Finn, «du ser kjent ut.»

-Jeg er Guitar Hero.
-Guitar Hero? Han kjenner jeg godt, men du ser litt anderledes ut enn han jeg kjenner.
-Du kjenner kanskje lillebrødrene mine Guitar Hero I og II? Jeg er storebroren deres, Guitar Hero III.

-Du ser kald ut, har du det bra?
-Butikken jeg bodde i behandlet meg ikke så greit, nei:

Vil du være vennen min?
-Selvfølgelig! Velkommen skal du være!

Finn Bernhard slapp den lille rakkerfanten inn på rommet, og lot senere Playstation 3 og Guitar Hero III stå i stua. HC og Finn Bernhard syntes det var kjempestas å leke med dem. De to gjestene storkoste seg.

Så, enda litt senere, banket det på døra igjen. Denne gangen var det en rumensk dame på 35 med doktorgrad i noe Finn Bernhard ikke klarte å uttale som sa at hun skulle bo på dormitoryet deres fram til slutten av desember.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Dekakeyoo 6: Dekakeyoo with a Vengeance

november 12, 2007

Selv om jeg var litt bedre i formen på lørdag, fristet det ikke så velllldig å gøy på byen egentlig, men Yuta inviterte oss med på en Yakitori-restaurant og da følte jeg jeg måtte slå til. Jeg, Einar og HC fikk puttet oss inn i en drosje og dro inn til Sapporo sentrum hvor vi møtte Yuta, og tok følge med han til restauranten.

Som de grådige(og sultne), voksne mennene vi var, bestilte vi bøtter og spann av mat. De ble levert i en fin 99%/1%-form; 99% av bestillingen vår ble levert fem minutter etter vi bestilte og den siste prosenten kom ca halvannen time etter det, og var tilfeldigvis noe Einar hadde bestilt som bare Einar hadde lyst på. Dårlig gjort, Einar. (Jeg har ingenting å si om bildet under, men følte jeg måtte bruke det, beklager.)

Jeg vet ikke hva greia er, men da vi forlot restauranten, var plutselig 1 shot, 1 coin: 500 Bar på andre siden av gata som da, naturlig nok, ble vårt neste stoppested. Her ble det både læskedrik, pizza, kake, is og brus før vi dro videre.

Det neste stedet ble også et stamsted, nemlig Kiosken(se fantomet 24/1921 og tidligere dekakeyoo-posts). Da vi åpnet døren inn, satt verdens minste kattunge i trappa opp til den mystiske andreetasjen på baren, hvor ingen mann foreløpig hadde våget å trå. Kattungen bykset opp trappa og inn i mørket, og vi klarte å overtale bartenderen til å la oss følge etter den. Det skulle vi selvfølgelig aldri ha gjort.

(Ser du katten?????)

Omkranset av fullstendig mørke, brukte jeg flashen på kameraet for å vise hva slags sted vi hadde oppdaget.

Det var et slags katte-fristed, med bilder av falske katteguder på veggene. I følge sikre kilder var det mer enn 5 katter der oppe, så vi valgte å liste oss forsiktig ned igjen og late som ingenting, i frykt for å jage opp de hvilende kattemonstrene. HC insisterte på å gå opp igjen, men ombestemte seg fort da vi forklarte han at det var katter og ikke hans musikalske forbilde, Cat Stevens, som var der oppe.Nede var det heldigvis bedre stemning, og det ble mer læskedrikk på folket.

Einar var helt åpenbart ikke den samme etter tempel-hendelsen og brukte mesteparten av tiden på å ta flere hundre bilder av neglene sine. Da jeg til slutt tok fra han kameraet, låste han seg helt.

Planen var nå å fortsette videre til Precious Hall, som lå bare 10 minutter unna. Takket være Yutas stedsans, brukte vi
omtrent en halvtime på å finne det. Da vi kom frem, fikk vi i tillegg vite at det var et trance-arrangement denne kvelden, og det var 5000 yen i covercharge (ca 250 kroner). Trøkken.

Alternativet ble da Booty Bar, som vanlig. Stedet var overfylt og vi ble ikke sittende lenger enn at vi rakk å hive i oss en stiv White Russian hver. Einar var hypp på å finne et bra diskotek, siden mesteparten av dansegulvet på Booty bestod av gutter som stod og stirret på de to lettkledde jentene som danset. Det fant vi dessverre ikke.

Vi fant, derimot, noe annet gøy mens vi lette etter et discoteque: En mobilforretning som hadde oppe klokka 5 på natta på en lørdag. Enda sykere var det kanskje at det var masse folk der. Vi benyttet anledningen til å sjekke om våre mobiler fortsatt var siste skrik.

Taxituren på vei hjem var, også da, kjempehyggelig. Kanskje litt ekstra hyggelig, siden baksetet hadde en liten tv-skjerm som viste reklamefilmer. HC fant fort volumet på skjermen og pumpet det opp på maks, imens han ble sittende og spole tilbake en golfreklame om og om og om igjen. Mistenker at ikke taxisjåføren syntes det var like vittig

Finn Bernhard er syk!

november 10, 2007

Aller først, før vi går inn på overskriften, skal dere, mine trofaste lesere, få akkurat det dere ba om i kommentar-feltet på forrige post: Flere bilder av «fanbrevene» jeg fikk.

Det siste er nok min favoritt.

De to siste dagene har jeg altså klart å bli syk og har ligget hele dagen i senga og svettet. Jeg tror forsåvidt jeg er kvitt feberen nå, men tenkte alikevel jeg kunne skrive at jeg var syk her, slik at jeg kan få litt medlidenhet-comments. Her har dere et bilde av meg når jeg er syk og: Usminket og ærlig/deilig.

Men jeg har ikke bare ligget i senga og syntes synd på meg selv. Jeg har også brukt et allerede høyt antall timer på min største nerde-lidenskap, nemlig Final Fantasy Tactics A2. Jeg var så avhengig av eneren at da jeg hørte toeren skulle slippe på DS, kjøpte jeg liksågodt den japanske releasen. Jeg vet ikke om noen av dere har spilt noen av Final Fantasy-spillene, men det er temmelig mye dialog i dem. I Final Fantasy TACTICS derimot er det stort sett BARE dialog, og når spillet er på 100 % japansk og jeg kan omtrent 300 av de 2000 kanjiene jeg bør kunne for å spille dette spillet, blir det mye slit. Men det er verdt det.

Siden kom meg litt i formen utover kvelden idag, bestemte jeg, Einar og Martin oss for å trå til med Inland Empire, den nyeste David Lynch-filmen. Den kan anbefales på det varmeste, men det kan nok være smart å se den flere ganger. Ikke så lett fordøyelig, for å si det sånn.

Dere merker kanskje at jeg ikke har så mye å si. Det har jeg ikke heller. Det blir nok en gøyere update på søndag(om jeg er i form imorgen), med ny dekakeyoo:)