Archive for the ‘Tokyo’ category

Finn Bernhard og Sapporo 2016 del I

april 9, 2016

DSC_0064_2.JPG

Dagen før jeg skulle ta banen til flyplassen merket jeg meg hvor det fantes minibanker på Ebisu-stasjonen, og beregnet en ekstra halvtimes reisetid på å få tatt ut penger og komme meg til riktig spor.

Det viste seg å være alt for liten tid.

Man kan kun benytte utenlandske bankkort på 7/11, nemlig, og derfor hjalp det skrekkelig lite at stasjonen fløyt over av minibanker. Etter å ha kavet rundt i nærområdet til stasjonen for å finne minibanker med tre kofferter på slep, brukte jeg de siste myntene jeg hadde på å komme meg til Shinjuku-stasjonen i håp om å finne en minibank der. Ca 30 minutter senere fant jeg endelig en, men nå hadde jeg bare 50 minutter på å komme meg til Narita. Skjoldet man etter hvert setter opp i Japan, det som verner deg mot den konstante strømmen av mennesker, 5-sekunders jingles på uendelig repeat og de blinkende lysene overalt, var svekket, og jeg stressa. Skikkelig.

På Nippori station forklarte jeg situasjonen min til dama i billettluka til Skyliner-togene, og hun tegnet opp en alternativ rute for meg som sparte meg for ca 15 minutter reisetid med bare én overgang. Den presterte jeg selvfølgelig å bomme på, og plutselig befant jeg meg langt ute på landet uten noen sjanse til å rekke flyet.

Når omsider pulsen senket seg litt, svei jeg av en sur hundrelapp på mobildata og kjøpte meg en billett til en senere avgang som heldigvis ikke var alt for sein.

En lang dag med reising og en dyr hotellfrokost senere var HC og jeg i Sapporo og på vei til Hokkaido Tokai Daigaku, universitetet hvor vi studerte for ni år siden. Det ble en nostalgisk togtur hvor hvert annonserte stopp fikk det til å kile i magen.

DSC_0061_3

Stoppet vårt.

Og så var vi der. Gåsehud.

DSC_0062_2.JPG

DSC_0065_2
Samtalen stoppet opp. Lukten av de plastinnpakkede madrassene vi passerte på vei opp trappa til dormen vår druknet hjernen i minner.

DSC_0063_2

Hit, men ikke lenger.

Dessverre var dormen stengt da de avventet nye studenter for vårsemesteret, og vi fikk ikke lov å komme inn og ta en titt. Det de der i mot kunne var å gi oss telefonnummeret til Hiromi-sensei, en av de to lærerne vi hadde på japansk-kurset vårt. Et par raske tekstmeldinger senere(både HC og jeg var litt for både flaue og nervøse til å ta det på japansk) hadde vi satt opp en kaffe-date neste dag.

DSC_0001.JPG

På vei tilbake til byen stakk vi innom Hard Off: Det kanskje aller kuleste stedet i byen for å shoppe bøker, skiver, klær, brukt elektronikk, og samtidig stedet med den aller aller verste jinglen . Sjekk videoen under og prøv å forestille deg en ti-timers arbeidsdag med den der på anlegget. I tjue år.

 

 

Finn Bernhard spiser mat og trykker på ting

april 7, 2016

12959354_10209117425432218_458669990_o

Internett har kommet til Japan for fullt. Til dere som nå loller dere i hjel av dette utsagnet kan jeg informere om at da jeg var her sist, byksa jeg gjennom Akihabara, Asias teknologiske høyborg, med laptopen min anno 2009 (vekt: ca 25 kg)  i  i håp om å klare å plukke opp et åpent trådløst nettverk så jeg kunne få tak i Tobias og Krish (det tok kanskje to timer å finne. True story). Nå er det gratis trådløse nettverk på flyplasser, kaféer, i butikker og love hotels. I tillegg kan man få leid pocket wifi, mobilt bredbånd, noe som gjerne følger med Airbnb-leilighetene her borte.

Det har gjort det å finne fram i Tokyo sykt mye enklere: Man plotter bare inn dit man skal i Google Maps, velger kollektivtransport og får opp reiserute pluss hvor mye man skal betale for billetten.

12947054_10209118636742500_1184331043_o

Sånn her f.eks

Enklere, men ikke nødvendigvis enkelt.

Da jeg stod og sjekket inn på hotellet mitt på japansk tidligere i uka , møtte jeg på ei veldig sliten amerikansk dame som hadde desperat forsøkt å reise rundt til forskjellige severdigheter i byen de siste tre dagene, men måtte til slutt gi opp ettersom taxisjåførene ikke snakket engelsk. Deretter lirte hun av seg en særdeles rasistisk linje som jeg avskriver 72 timer med konstant frustrasjon. Brått husket jeg hvordan mitt første besøk til landet var, og hvor kjipe japanere har en tendens til å være dersom de blir konfrontert med en situasjon de ikke behersker.

Selve banetogene har også forandret seg masse etter internettets inntog. Tidligere stirret japanerne ned i nedverdrigende hentai(NSFW link) eller bare ned i bakken i evig skam for å bevege seg i offentligheten. Dette har heldigvis endret seg til at alle stirrer ned i mobilen sin som normale mennesker.

Det var duket for nok en dag med null planer, og nok et kjent tryne i byen: Kimichi har fått seg dame i Tokyo, og var TILFELDIGVIS i byen.

12959437_10209117437552521_2037804188_o.jpg

1000% rått er akkurat passe rått.

Siden interessen min for duppeditter har økt siden vesentlig siden sist føltes det naturlig å pigge innom en av de mer hardcore synthsjappene i området.

DSC_0042_2.JPG

Jeg var egentlig innstilt på å kjøpe noe greier selv, men den jeg var ute etter var dessverre utsolgt og jeg ble tvunget til å bruke de resterende ledige kiloene i bagasjen min til plater i stedet. Om dere er keene på å høre hvordan en slik synth låter, kan dere sjekke ut Instagram-profilen min for videoklipp (ligger lenke oppe i høyre hjørne på bloggen).

Kim måtte omsider løsrive seg fra knottene og dra for å treffe kvinna, så HC og jeg tok turen til Hakushu, rangert som den beste restauranten i Shibuya, for å teste Kobe-kjøtt for første gang.

DSC_0045_2

Siden jeg nå tross alt hadde vært i Japan i tre dager nå, tok jeg styringa på matbestillingen, og da jeg pekte på  KONNYAKU på grønnsaksmenyen og kokken sa «ehhh, sikker på at du har spist det der før?» kunne jeg forsikre han om at ja, det hadde jeg.

Det hadde jeg ikke, og litt usikker på om jeg har det forsatt. Smakte annen konsistens enn luft. Tjukk luft om du vil.

Kjøttet var der i mot noe heeelt annet. Snakker om smelter-på-tunga-opplegg.

DSC_0047_2

Mens vi ventet på at kjøttet skulle steke ferdig forsynte HC seg av brødskivene som ble lagt ved grillen, dette til kjøkkenets store underholdning. Disse var nemlig det aller siste som skulle spises og ble grillet etter kjøttsaften hadde trukket gjennom dem. Vi fikk nye brødskiver av den humrende gamle damen i bildet over.

DSC_0048_2

Muligens det dyreste jeg har spist i Japan, men hallo: 1500 norske for verdens beste Kobe-kjøtt, sakka mye grønnsaker for to personer PLUSS en rødvinsflaske. Hadde kosta mer på Cafe Sara.

 

Finn Bernhard i Tokyo

juli 15, 2009

Nå har det rett og slett gått litt for lang tid siden jeg først satte meg ned for å begynne på Tokyo-innlegget mitt. Veldig mye har gått i glemmeboken allerede, og gøtta har ikke vært flinke til å treffes etter reisen for å mimre.

Mange av de kjente elementene var riktignok på plass:

Rockabillyene var på plass i Yoyogi park, denne gangen med hakket flottere sveiser:

Det samme var cosplay-folket:

Ikke spør.

Ikke spør.

Menneskene:

Og den generelle galskapen:

Ikke spør, sa jeg.

Ikke spør, sa jeg.

Byen virket denne gangen enda litt mindre gjestfri, og vi benyttet derfor sjansen til å rømme med monorailen ut en av de menneske-bygde øyene utenfor sentrum. Arkitekturen der ute var mildt sagt spesiell:

Vi kjørte også forbi en bryllups-landsby. Greit, det.

Og da toget krummet seg rundt øya og vi fikk utsikt til den forurensede solnedgangen var det ingen tvil om at dette var en god idé:

Neste dag tok vi en tur i Imperial Gardens. Det var ikke det at parken ikke var flott, men det var kanskje ikke den beste årstiden å besøke på, kombinert med at vi allerede var ganske bortskjemte på fantastiske hager etter reisen rundt i sør. Det ble riktignok et par fine bilder av det.

Vi klarte og, iallefall én dag, å komme oss på byen og få oss noe godt i koppen. På en irsk bar traff vi en japaner som var grei nok til å ta bilde av oss:

Bare sekunder etter bildet ble tatt, gjengjeldte Krish tjenesten ved å skåle så hardt i drinken til japaneren at glasset hans knuste. «Bare drikk rundt det! Pingle!»

Og mer husker jeg egentlig ikke. Dere får heller være flinke til å stille spørsmål, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Resten av dette innlegget er herved viet til bilde-spam, Engrish og tilfeldig trivia:

Bildet over er fra en t-banevogn i Tokyo. Grunnen til at det finnes ladies only-vogner er at det finnes en enorm mengde tafsere, eller chikan som det heter på japansk, på banene, og disse vognene blir dermed et fristed for tafsing. Hvis du ikke syntes dette var nedverdrigende nok, kan du ta en titt på disse bildene som strekker seg fra:

Maid Action figure, now with replacable candelabra and an extra pair of huge breasts

Maid Action figure, now with replacable candelabra and an extra pair of huge breasts.

til…vel. Ikke trykk på dette bildet hvis du ikke er spesielt interessert:

Seriøst, ikke trykk hvis du ikke er spesielt interessert.

Seriøst, ikke trykk hvis du ikke er spesielt interessert.

Toalettene i Japan er noe spesielle. De har nemlig et dashbord på siden hvor man kan velge bidé-styrke, aktivere en flushe-lydeffekt for den sjenerte bæsjer og, på noen heldige utvalgte, innebygd X-it-spray:

Usikker hva slags nozzle det er snakk om.

Bildet over var en maskin jeg kom over på en av våre endeløse vandringer opp og ned Akihabara. Når man trykker på den store knappen, aktiveres en timer på topp-displayet. Du har dermed 15 sekunder til å trykke så mange ganger du kan på knappen. Premie: Antallet ganger trykket blir lagt til tallet på topp-displayet. Ikke en high score engang. Sugent.

Dette arkitekturiske vidunderet kom vi over på en av Tokyos mange t-banestasjoner. Ganske rått

Dette arkitekturiske vidunderet kom vi over på en av Tokyos mange t-banestasjoner. Ganske rått

Litt random bilder:

Dream baby

Let's!

Ikke så mye å si. Talken går så fort alikevel.

Den japanske DSi-esken. Ganske mye fetere enn den europeiske, spør du meg.

Den japanske DSi-esken. Ganske mye fetere enn den europeiske, spør du meg.

Plakat på banen.

Plakat på banen.

Husker ikke om jeg linka den sist jeg var i Tokyo. Det er iallefall en av de bedre engrish-greiene jeg har funnet.

Husker ikke om jeg linka den sist jeg var i Tokyo. Det er iallefall en av de bedre engrish-greiene jeg har funnet.

...takk?

...takk?

Og til slutt et av turens store høydepunkt: Reklamefilmen for et slags wii-fit-program man plugger rett i tv-en, observert på Tokyu Handz.

PLAY NOW!

Dett var dett, folkens. Runde to av den episke digginjapan-reisebloggen er herved avsluttet. Tusen takk til alle som var innom og leste, og takk til de som spredde ordet. Vi sees forhåpentligvis her til neste år; hvis du vil fortsette å snoke i privatlivet mitt fram til da, kan du gjøre det her.

Finn Bernhard & Nina i «Den rare parken» (Se-lytt-les)(Nei, vent: Se – les)

januar 8, 2008

Før jeg går igang, har Nina et bilde ho gjerne vil vise:

Sånn!

På et eller annet vis klarte Nina og jeg å få gjort noe annet enn å shoppe på søndag. Etter mye krangling og planlegging, bestemte vi oss for å dra til Yoyogi Park i Harajuku-distriktet. Denne parken er kjent for å bli forvandlet til et fyrverkeri av merkelige mennesker hver søndag, hvor folk stiller seg opp på gata og gjør, vel, rare ting. På veien inn i parken traff vi på HC som hadde på seg forkledning og krevde umiddelbart at Nina slettet alle bilder ho hadde tatt av han. Bildene av HC i dette innlegget er derfor tatt med et skjult kamera.

I og utenfor parken var det masse morsomme ting å se på, og jeg fikk tatt bilde av en god del av dem:

Syngemannen:


Syngemannen var det første rare personen vi oppdaget. Han hadde stilt seg opp mot trafikken med en liten radio og en stor cdsamling, og sang/hylte kjente sanger uten å treffe en eneste tone. Vi fikk med oss en julesang vi har glemt navnet på og Bob Marleys «Buffalo Soldier», som han forvandlet til en intim ballade til seg selv. Ifølge HC er yndlingsartisten hans U2.

Free Hug-gjengen:

Utkledde som (f.v)Pikachu, Stitch og (…noen som vil prøve seg på denne?), gav denne hyggelige gjengen bort gratis klemmer til de som var villige til å klemme en svett, voksen mann i altfor mye teatersminke foran en uendelig mengde mennesker. Ikke langt borte stod det et mindre ekstremt; en japansk hipster i 20-årene og en middelaldrende mann med de samme skiltene, begge relativt velkledde og med alvorlige ansikt. Av en eller annen grunn var det langt mer attraktivt å klemme kostyme-mennene.

Rockabilly-gjengen:

Ved inngangen til parken stod det en stor gruppe rockabilly-boys & girls som, i tillegg til å «henge på hjørnet», danset til japansk rockabilly-musikk. Utrolig gjennomført og vittig opplegg.

Fekte-mennene:

Ifølge HC, som virket litt for kjent med opplegget, møtes ofte rollespill-grupper i parken for å lekesloss og å få experience points. De vi så, trente en eller annen ukjent kampsport, hvor poenget antageligvis var å vise verden hvor utrolig dumt fekting med pinner ser ut når det utføres treigt.
Den mystiske dansegruppen:

Inne under trærne i et av hjørnene i parken, fant vi en stor ring med dansere. Ingen av oss klarte å tyde hva slags dans de egentlig drev med, og da vi prøvde å gå nærmere for å få litt bedre oversikt, så et par av danserne kameraene våre og tok umiddelbart av genseren og smatt på solbrillene. Vi rygget sakte bakover et par meter før vi snudde og løp alt vi kunne.

DJ-mannen:

Mr DJ hadde rigget opp et stort anlegg rett utenfor gjerdet på parken og spilte dundrende house-musikk for tre eldre herremenn som så ut til å nyte det de hørte. Han spilte faktisk ganske bra, sånn at det er sagt.

En reggae-fest:

Under et par blå telt rett bortenfor House-DJen, hadde en gruppe reggae-entusiaster kjørt igang en real gatefest, med 4 meter høye høyttaler-rigger, grillmat og, ja, reggae-musikk.

Diverse band:

I håp om å fange interessen til en forbipasserende sjef i EMI, hadde en drøss forskjellige band stilt seg opp utenfor parken. Kvaliteten var meget varierende, og på tross av at dette antageligvis var det verste bandet vi så den dagen, sitter refrenget til guttene på det nederste bildet best i minnet, med en pottesur tostemt «MERRY CHRISTMAS! MERRY CHRISTMAS!» på vokalen og en trommis som gjorde alt annet enn å høre på hva resten av bandet drev på med.

Observasjon: Flere av artistene hadde satt fra seg utstyrsriggene sine, med tromme-pads og dyre forsterkere, for å dra og spise lunsj. Sykt at man tør å gjøre noe slikt, er det ikke?

Det beste vi så på «band-stripa» var uansett han her:

Med et trommetrack på cd, satt han og sang triste sanger inn i en effektboks som lignet litt på den de bruker i Battles-sangen Atlas. Priceless.

Innimellom alt det rare, fikk vi også en fin tur i parken og jeg fikk knipsa litt bilder underveis:

Etter en stoor runde i Yoyogi, dro vi inn mot det store tempelet som lå omtrent 42.7 steinkast fra parkinngangen.

Sliten som fy, klarte Nina å slepe seg inn på nærmeste kjøpesenter og holdt seg her til jeg måtte bære henne hjem.

Finn Bernhard og Nina «.» Karlsen i: The Essence of Tokyo(shopping og spillehaller)

januar 6, 2008

På torsdag hadde jeg og Nina bestemt oss for å dra til Harajuku og bruke penger, noe vi begge var enige i at var en bra innstilling. Det som ikke var så bra var antallet folk som tenkte akkurat det samme som oss.

Og dette var bare på togstasjonen. Idét vi nærmet oss infamøse Harajuku St. , så det sånn ut:

Nina hadde helt klart vært ute i hardt shoppevær før, og startet med butikkene ca to sekunder etter bildet over ble tatt(rett etter Mcdonalds altså). I alt virrvarret av vesker og lommebøker så jeg dette hendige produktet:

Jeg klarte å styre meg og lot den stå i hyllen. Styringen forsvant derimot da vi gikk inn i Harajuku St. Her har de streetwear-butikker så langt øyet rekker, med «Yo! MTV raps»PUMA-sko til under 1000 kroner og et uendelig variert utvalg av Air Force-sko. Jeg hadde det skrekkelig greit. Vi passerte også Billionaire Boys Club(klesmerket til Pharell)-butikken i Tokyo som var innredet som en romstasjon, med blinkende lys og retrofuturisme hele veien. Prisene var ikke fullt så kule, med ca 4000 kroner for hettegensere og 6-700 for t-skjorter.

Et par timer senere oppdaget jeg at det som hadde dradd meg i armen var Nina og ho påstod at ho hadde sagt til meg for flere timer siden at ho var sulten. Hehe, for en tullebukk. Jeg var uansett sulten, og vi fant oss en posh restaurant på andre siden av den 5-etasjers Luis Viton-butikken. Slitne og fornøyde etter dagens fangst, satte vi oss på banen hjem. På stasjonen fikk vi se et betryggende skilt:

Det er godt å vite at om man skulle miste hatten sin ned på baneskinnene, har trikkemannen en lang hatte-robot som han kan fiske den opp med.

Da vi gikk av på Akihabara station, så vi at det fortsatt var én butikk som holdt åpent, nemlig spillehallen. Som jeg har nevnt før, trives både jeg og Nina godt på disse, og de har som regel temmelig lik oppbygning:

1. etasje: Vending Machines. Etasjen er totalt dekket i «klo-maskiner»; maskiner hvor man styrer en klo og forsøker å fiske opp alt fra bamser til Maid-kostymer. Jeg brukte mine kunnskaper fra da jeg så Toy Story 1 i 1995 og fiksa lett to premier til Nina.

2. etasje: Sloss-spill. I Japan slapp nylig Tekken 6 og som flere av dere vet, var jeg en ramp på Tekken 3. Jeg satte meg ned, klar for å eie meg hele veien til topps og valgte King.

Gleden varte i omtrent 15 sekunder. Motstanderen min fikk meg i bakken og sjonglerte med meg resten av runda. Runde to slo han meg perfect. Tredje runde vil jeg ikke snakke om. Jeg reiste meg og skjønte egentlig ingenting før jeg tittet over på andre siden av tekken-automaten. Der satt det en liten japaner i regnjakke med briller og svettet. Jeg hadde utfordret en japaner i et spill. Vitsi.

I andre etasjen hadde de også plassert to spill jeg har hatt lyst til å prøve kjempelenge. Det ene har dere sikkert sett på youtube og heter noe i duren av GO-GO HAPPY DANCE FACTORY KAWAIII^^. Nina var først ut og eide sykt. Så var det min tur. Jeg satte på høyeste vanskelighetsgrad og tok en medium vanskelig sang. Sånn her gikk det:

Det andre spillet var et fantastisk flott et: Man spiller på to gigantiske trommer med to stikker, litt som Donkey Konga igrunnen. Her har dere et eksempel(ikke vår vanskelighetsgrad):

3-5. etasje består som oftest bare av digitale kortspill(se fantomet 2405/12 eller tidligere i bloggen) og robot-skytespill.

Vi holdt ut her i omtrent en time før vi ble sure på klo-maskinene og gikk hjem.

Finn Bernhard feirer nyttårsaften! Special Guest Star: Nina den Nådeløse

januar 3, 2008

NÅ var det lenge siden jeg hadde oppdatert bloggen, gætt. Som plaster på såret skal dere nå få en kjempestor og fin oppdatering med mange bilder. Jippi!

Dagen før nyttårsaften ble plutselig supertravel da Nina fikk lurt meg til å komme og møte ho på flyplassen i Nagoya.

Bra ting med dette:
-Jeg fikk møtt Nina litt tidligere enn beregnet
Jeg fikk tatt Shinkansen for første gang

Dårlige ting med dette:
-Jeg skulle sjekke ut av hotellet til meg og Renée samme morgen, og måtte derfor stå opp klokken seks, kaste meg i en taxi og komme meg til hotellet til meg og Nina, sjekke inn og sette fra meg baggasjen, for å så komme meg til Tokyo Station, fikse meg en Shinkansen-billett, løpe hysterisk rundt på stasjonen for å finne riktig perrong og til slutt akkurat komme meg på et tog som gikk til Nagoya.
-Det var ingen sitteplasser igjen på toget, så jeg ble nødt til å stå hele veien. I halvannen time. Utenfor doen. Og på siden av en type som hadde en vill hundevalp som ikke kunne holde kjeft HELE turen.

Til slutt fant jeg endelig Nina.

Nina var stort sett hele tiden i godt humør. Disse tingene liker Nina:

Smultringer

Å gå tur

Å spise på den italienske restauranten som lå borte i gata for oss.

Dette liker ikke Nina:

Å kjede seg.

Første dagen Nina var her, hang vi stort sett bare på hotellrommet. Nevnte jeg at vi bodde i 39. etasje på et luksushotell og hadde utsikt over hele Tokyo? Ikke? Okei. Her er et par bilder jeg tok fra vinduet.


Så ble det omsider nyttårsaften og alle gledet seg villt. Både jeg, Nina og Renée er flinke til planlegging og hadde derfor bestemt oss for å ikke booke noe bord på restaurant og bare ta det på sparket. Dette resulterte i en flott to-timers gåtur i Shibuyas gater. På veien fant vi flere flotte steder som stilte ut plast-modeller av de mest populære rettene sine. Hva er vel mer delikat enn å kunne speile seg i et hardkokt egg?

Omsider fant vi et sted å spise: Fridays, faktisk. I tett sigarett-røyk(det er ingen røykelov i Japan, nei) fikk vi satt oss ned og bestilt en stor biff som slettes ikke var så gal. Vi koste oss så mye her at vi nesten ikke fikk med oss at klokka var 23:50. Vi fikk betalt regninga fort som fy og beinet ned til nærmeste store, åpne plass for å få god utsikt til fyrverkeriet. Jeg hadde stativet klart og hadde kjøpt både ekstra minnekort og batteri for anledningen; dette skulle bli det best dokumenterte fyrverkeriet i historien.

Vi går inn i det siste minuttet før midnatt og stemningen er til å føle og ta på. Lyskryssene rundt oss reguleres av politifolk som sluser folk over til andre siden med jevne mellomrom. Fortsatt har ikke en eneste rakett blitt avfyrt. «Klassisk japansk disiplin», tenkte jeg. En Dir En Grey-sponset buss passerer forbi med en countdown-klokke i alle vinduene.

De siste sekundene telles høyt:»Go! Yon! San! Ni! Ichi!» og DER var det 2008. Folk danser og skriker. Noen har på masker.

Andre lager gigantiske mosh-pits av vei-overgangene.

Natteravnene i Tokyo, også kalt «Guardian Angels», var på plass for å holde orden. For at vi skulle føle oss ekstra trygge, var uniformene deres inspirert av europeiske nynazister, med trange dongeribukser, bombejakker og militærluer.

Men noe mangler: Fyrverkeri. Fortsatt har det ikke blitt avfyrt en eneste rakett. Og da demrer det for meg: Det er faktisk ikke fyrverkeri i Japan på nyttårsaften. Jeg dukker hodet innom hos en taxi-sjåfør og spør hvor jeg kan få sett noe fyrverkeri og han svarer «Disneyland». Sykt.

Gjengen mistet ikke håpet fordet om, så vi satte kursen mot en klubb hvor vi kunne få feiret fra oss. Renée plukket ut en fin en som lå i fjerde etasje og hadde en ny DJ hver time. Her hadde vi det skrekkelig koselig og traff sykt mange hyggelige japanere.

Noen som ser likheten mellom mannen i rødt og vår kjente og kjære Sammo Hong?

Grandonkel Finn følte seg altfor sliten til mer festing rundt klokka 03:30, og vi fiksa en taxi hjem. En merkelig nyttårsaften.

Neste dag…gjorde vi ingenting, så vi spoler fram til idag.

Idag har jeg og Nina vært på shoppetur. Vi startet ferden på Yodobashi i Akihabara som er omtrent på størrelse med din gjennomsnittlige Elkjøp-butikk x 30. Begge fikk kjøpt seg et snapshot-kamera, og vi stoppet fort innom hotellet vårt med dem før vi fortsatte videre til Shinjuku.

Da vi var framme, så Nina en reklame for en veskebutikk i fjerde etasje på stasjonen. Merk at det er omtrent 5 sekunder mellom første og andre bilde.

Jeg fikk «oppleve» ca en milliard tøy- og veskebutikker, og hadde det ikke vært for alle de språklige godbitene jeg fant, hadde jeg krepert.

Denne flotte plakaten var også å skue på banen.

Han sier «Jeg liker å spise og å danse».

Jeg var ivrig etter å vise Nina yakitori, og vi fant et flott lite sted hvor vi bestilte altfor mye mat.

Etter maten prøvde vi å finne en fin bar i Golden Gai-distriktet, men de fleste var dessverre stengt pga. Oshougatsu(nyttårsfeiring).


Det eneste alternativet var jo da selvfølgelig å avslutte kvelden på en spillehall. Nina fant det perfekte spillet for oss: En versjon av skytespillet «Day of the Dead» med navn «Typing of the dead», hvor man skulle skrive ordet som stod på den passerende zombien/monsterrotta/slangemannen så fort som mulig. Som irc-kongen/dronninga var dette kanskje det letteste spillet vi noengang hadde prøvd, og det eneste som klarte å stoppe oss var at spillehallen stengte. Sykt vi skal eie den rekorden senere.

Puh, da håper jeg dere var fornøyde. Godt nyttår til dere alle!

PS: Hadde vært hyggelig å høre om nyttårsfeiringene deres på kommentar-feltet!

Finn Bernhard går en tur: EXTREME STYLE

desember 29, 2007

Igår bestemte jeg og Renna Morticia oss for å dra ut til en park og knipse litt bilder. Valget falt på Ueno Kouen, eller Ueno Park om du vil. Du kan også kalle den Wergelandsparken. Vi var litt uheldige med været og jeg var i tillegg dum nok til å prøvde å lære meg F-tallet på kameraet mitt, så bildene ble ikke så bra, sorry.

Etter et par timer i parken hadde vi fått nok av natur og frisk luft, og bestemte oss for å komme oss tilbake til eksos og uendelige mengder bråk. Hvor mye bråk, spør du? Så fort vi får orden på kameraet her skal dere få se/høre/smake.

På kvelden bestemte vi oss for å prøve oss på en konsert og satte kursen mot Ebisu og klubben MILK.

Dessverre var klubben stengt, men ifølge Lonely Planet-boka til Renna, lå det en finfin britisk pub i fjerde etasje med det flotte navnet «What the Dickens?». Her fikk vi servert 1 stk flott blues-konsert med en japansk Santana-look-a-like på vokal.

Vi traff også en rekke interessante mennesker:

Shawn Potter

Alder: 32
Jobb: Underviser i engelsk på et universitet i Japan. Underviser også i Jazzballett.
Slik var han: Etter å ha småskrytt av alle tingene han kunne, typ «jeg har spilt piano siden jeg var 4» og «jeg har svart belte i slossing», bestemte han seg for å demonstrere karatetriks på meg, noe jeg alltid synes er like gøy. Etter å ha slått, kløpet og dasket meg på steder man ikke trodde var sårbare, snudde han oppmerksomheten til to japanske jenter som slo seg ned ved bordet vårt. Greit for meg.

Ali

Alder: 40
Jobb: Solgte kunst til Europa.
Slik var han: Ali var skrekkelig opptatt av unge, japanske jenter, og selv om han var gift, hadde han 4 elskere. Han var også veldig glad i å ta bilder av søppelkasser og containere. Spennende fyr, ikke sant? Nei, det var han ikke.

Günther
(har ikke bilde)
Alder:30-50
Jobb: Sexturist
Slik var han: Komplett med pølsete midtskill(se: Hjelperen til Rex i serien Rex), gul boblejakke og ryggsekk, var han en helt klar tysk stereotypisk sexturist. Han var ikke interessert i å snakke med Renée fordi ho tenkte.

Dere har kanskje skjønt at dette ikke var verdens kuleste sted. Heldigvis traff vi en gruppe hyggelige japanere som inviterte oss med på karaoke. Vi takket selvfølgelig ja. Dette er ikke så kleint som i Norge, ettersom en vanlig bytur for japanere består av en tur på restaurant og deretter karaoke. Vel, selve syngingen er vel omtrent på samme nivået.

Som forhenværende gitarhelt, tenkte Finn Bernhard at Sweet Child of Mine måtte være minst like lett å synge som den er å spille på Guitar Hero. Nydelig, ble det.

Renna var også i slaget og klinte til med ABBA-hits så spruten stod.