New blog!

Ok, so the new blog is ready, and BOY do I have a great first post! Head over to

Rulefinn.wordpress.com

and check it out!

Or you could click this link (not this one)

Finn Bernhard in “The Death of a blog”: Digginjapan’s Requiem

Here we are then, back in Kristiansand, over three months after I left Norway and moved to Sapporo, Japan. The days just flew by and it’s weird looking back at how nervous I was when I arrived. The question everyone wants answered(well, Nina asked me and she wasn’t really paying attention to the answer) is, of course, “what becomes of Thine blog, kind squire?” The answer is pretty obvious: Seeing that I’m not in Japan anymore and the blog name’s “digginjapan”, I’ll have to make another blog and slightly change the name. That’s right: I’m going to keep blogging, wether you like it or not, filling my blog page with my boring everyday-life in Oslo. And this is where you, my excellent readers, come in. I need a new name for the blog. Suggestions so far have been “DigginOslo” and “DigginNorway”, but if you can come up with a better name, you may be so lucky that I actually name my new blog “Finnandhisfamoussardines” or whatever you suggest. And with a result like that, who needs material prizes, eh? …Well, you’re not getting any prizes anyway, so you might as well settle with the idea.

In my final post(not counting the one where I will announce the new blog name), I would like to thank everyone that made my stay in Sapporo an awesome one.

My teachers, Ooyama sensei & Hiromi sensei


Through their excellent guidance and teaching, my japanese improved like…a 1 000 000 times. Senseitachi, doumo arigatou gozaimashita!

Yuta-kun & Aya-chan

Everything our teachers didn’t (or couldn’t) teach us, we learned from our japanese roomies, ranging from how to order a taxi to pronounciation of commonly used curse words. Aya-san showed an extreme karaoke skill at our final night out with the gang, which was unfortunate, seeing that I was next in line with A-HA - The Living Daylights. AANYway…

I also suspect Yuta-kun was more than partially responsible for our dorm kitchen:

No hard feelings, though!

Nina-chan & Renna Justinius-chan

Thank you for your company during my stay in Tokyo, and for actually travelling to Japan to meet me. That’s a 10 on any awesomeness-scale!

The trip would’ve been far more boring without my wonderful classmates:

Pia-chan:

Thanks for not leaving me alone on the mic on our last karaoke night, and for pressuring me to keep updating my blog on a regular basis.

Aimée-chan:

Thank you for showing me that women can actually have a far worse potty-mouth than any man.

Hansuko-chan:

Thanks for always ruining the end of our lessons with your “well thought up” sentences.

Einar-kun:

Thanks for countless music discussions and for introducing me to several new italo-disco artist. Call me whenever you can give me my records back!

Bjarte-kun:

Thanks for the moustache idea…I’ve still kept mine, although it isn’t as thick and full as your “Ibsen”tekina beard!

Martin-kun:

I don’t know what I’d do without your external hard-drive. Thanks for showing me Dexter and for teaching me the MAJOR difference between american and japanese whisky.

Espen-Kun:

Thank you for the input on bikes, bags and coffee. I still haven’t seen that black bag of yours and I’m beginning to think that it was all a huge lie. Please prove me wrong this coming semester.

Since I can’t very well thank myself, you’ll only get a picture of me:

And finally, thanks to my mentors(who I don’t have any pictures of, unfortunately) and of course, THE READERS of my blog. With almost 10 000 hits, I know you’ve done a great job spreading my blog, and I can’t thank you enough for that.

Please stay tuned for the announcement of my new blog.

That’s it. I’m done.

Finn Bernhard & Nina i “Den rare parken” (Se-lytt-les)(Nei, vent: Se - les)

Før jeg går igang, har Nina et bilde ho gjerne vil vise:

Sånn!

På et eller annet vis klarte Nina og jeg å få gjort noe annet enn å shoppe på søndag. Etter mye krangling og planlegging, bestemte vi oss for å dra til Yoyogi Park i Harajuku-distriktet. Denne parken er kjent for å bli forvandlet til et fyrverkeri av merkelige mennesker hver søndag, hvor folk stiller seg opp på gata og gjør, vel, rare ting. På veien inn i parken traff vi på HC som hadde på seg forkledning og krevde umiddelbart at Nina slettet alle bilder ho hadde tatt av han. Bildene av HC i dette innlegget er derfor tatt med et skjult kamera.

I og utenfor parken var det masse morsomme ting å se på, og jeg fikk tatt bilde av en god del av dem:

Syngemannen:


Syngemannen var det første rare personen vi oppdaget. Han hadde stilt seg opp mot trafikken med en liten radio og en stor cdsamling, og sang/hylte kjente sanger uten å treffe en eneste tone. Vi fikk med oss en julesang vi har glemt navnet på og Bob Marleys “Buffalo Soldier”, som han forvandlet til en intim ballade til seg selv. Ifølge HC er yndlingsartisten hans U2.

Free Hug-gjengen:

Utkledde som (f.v)Pikachu, Stitch og (…noen som vil prøve seg på denne?), gav denne hyggelige gjengen bort gratis klemmer til de som var villige til å klemme en svett, voksen mann i altfor mye teatersminke foran en uendelig mengde mennesker. Ikke langt borte stod det et mindre ekstremt; en japansk hipster i 20-årene og en middelaldrende mann med de samme skiltene, begge relativt velkledde og med alvorlige ansikt. Av en eller annen grunn var det langt mer attraktivt å klemme kostyme-mennene.

Rockabilly-gjengen:

Ved inngangen til parken stod det en stor gruppe rockabilly-boys & girls som, i tillegg til å “henge på hjørnet”, danset til japansk rockabilly-musikk. Utrolig gjennomført og vittig opplegg.

Fekte-mennene:

Ifølge HC, som virket litt for kjent med opplegget, møtes ofte rollespill-grupper i parken for å lekesloss og å få experience points. De vi så, trente en eller annen ukjent kampsport, hvor poenget antageligvis var å vise verden hvor utrolig dumt fekting med pinner ser ut når det utføres treigt.
Den mystiske dansegruppen:

Inne under trærne i et av hjørnene i parken, fant vi en stor ring med dansere. Ingen av oss klarte å tyde hva slags dans de egentlig drev med, og da vi prøvde å gå nærmere for å få litt bedre oversikt, så et par av danserne kameraene våre og tok umiddelbart av genseren og smatt på solbrillene. Vi rygget sakte bakover et par meter før vi snudde og løp alt vi kunne.

DJ-mannen:

Mr DJ hadde rigget opp et stort anlegg rett utenfor gjerdet på parken og spilte dundrende house-musikk for tre eldre herremenn som så ut til å nyte det de hørte. Han spilte faktisk ganske bra, sånn at det er sagt.

En reggae-fest:

Under et par blå telt rett bortenfor House-DJen, hadde en gruppe reggae-entusiaster kjørt igang en real gatefest, med 4 meter høye høyttaler-rigger, grillmat og, ja, reggae-musikk.

Diverse band:

I håp om å fange interessen til en forbipasserende sjef i EMI, hadde en drøss forskjellige band stilt seg opp utenfor parken. Kvaliteten var meget varierende, og på tross av at dette antageligvis var det verste bandet vi så den dagen, sitter refrenget til guttene på det nederste bildet best i minnet, med en pottesur tostemt “MERRY CHRISTMAS! MERRY CHRISTMAS!” på vokalen og en trommis som gjorde alt annet enn å høre på hva resten av bandet drev på med.

Observasjon: Flere av artistene hadde satt fra seg utstyrsriggene sine, med tromme-pads og dyre forsterkere, for å dra og spise lunsj. Sykt at man tør å gjøre noe slikt, er det ikke?

Det beste vi så på “band-stripa” var uansett han her:

Med et trommetrack på cd, satt han og sang triste sanger inn i en effektboks som lignet litt på den de bruker i Battles-sangen Atlas. Priceless.

Innimellom alt det rare, fikk vi også en fin tur i parken og jeg fikk knipsa litt bilder underveis:

Etter en stoor runde i Yoyogi, dro vi inn mot det store tempelet som lå omtrent 42.7 steinkast fra parkinngangen.

Sliten som fy, klarte Nina å slepe seg inn på nærmeste kjøpesenter og holdt seg her til jeg måtte bære henne hjem.

Finn Bernhard og Nina “.” Karlsen i: The Essence of Tokyo(shopping og spillehaller)

På torsdag hadde jeg og Nina bestemt oss for å dra til Harajuku og bruke penger, noe vi begge var enige i at var en bra innstilling. Det som ikke var så bra var antallet folk som tenkte akkurat det samme som oss.

Og dette var bare på togstasjonen. Idét vi nærmet oss infamøse Harajuku St. , så det sånn ut:

Nina hadde helt klart vært ute i hardt shoppevær før, og startet med butikkene ca to sekunder etter bildet over ble tatt(rett etter Mcdonalds altså). I alt virrvarret av vesker og lommebøker så jeg dette hendige produktet:

Jeg klarte å styre meg og lot den stå i hyllen. Styringen forsvant derimot da vi gikk inn i Harajuku St. Her har de streetwear-butikker så langt øyet rekker, med “Yo! MTV raps”PUMA-sko til under 1000 kroner og et uendelig variert utvalg av Air Force-sko. Jeg hadde det skrekkelig greit. Vi passerte også Billionaire Boys Club(klesmerket til Pharell)-butikken i Tokyo som var innredet som en romstasjon, med blinkende lys og retrofuturisme hele veien. Prisene var ikke fullt så kule, med ca 4000 kroner for hettegensere og 6-700 for t-skjorter.

Et par timer senere oppdaget jeg at det som hadde dradd meg i armen var Nina og ho påstod at ho hadde sagt til meg for flere timer siden at ho var sulten. Hehe, for en tullebukk. Jeg var uansett sulten, og vi fant oss en posh restaurant på andre siden av den 5-etasjers Luis Viton-butikken. Slitne og fornøyde etter dagens fangst, satte vi oss på banen hjem. På stasjonen fikk vi se et betryggende skilt:

Det er godt å vite at om man skulle miste hatten sin ned på baneskinnene, har trikkemannen en lang hatte-robot som han kan fiske den opp med.

Da vi gikk av på Akihabara station, så vi at det fortsatt var én butikk som holdt åpent, nemlig spillehallen. Som jeg har nevnt før, trives både jeg og Nina godt på disse, og de har som regel temmelig lik oppbygning:

1. etasje: Vending Machines. Etasjen er totalt dekket i “klo-maskiner”; maskiner hvor man styrer en klo og forsøker å fiske opp alt fra bamser til Maid-kostymer. Jeg brukte mine kunnskaper fra da jeg så Toy Story 1 i 1995 og fiksa lett to premier til Nina.

2. etasje: Sloss-spill. I Japan slapp nylig Tekken 6 og som flere av dere vet, var jeg en ramp på Tekken 3. Jeg satte meg ned, klar for å eie meg hele veien til topps og valgte King.

Gleden varte i omtrent 15 sekunder. Motstanderen min fikk meg i bakken og sjonglerte med meg resten av runda. Runde to slo han meg perfect. Tredje runde vil jeg ikke snakke om. Jeg reiste meg og skjønte egentlig ingenting før jeg tittet over på andre siden av tekken-automaten. Der satt det en liten japaner i regnjakke med briller og svettet. Jeg hadde utfordret en japaner i et spill. Vitsi.

I andre etasjen hadde de også plassert to spill jeg har hatt lyst til å prøve kjempelenge. Det ene har dere sikkert sett på youtube og heter noe i duren av GO-GO HAPPY DANCE FACTORY KAWAIII^^. Nina var først ut og eide sykt. Så var det min tur. Jeg satte på høyeste vanskelighetsgrad og tok en medium vanskelig sang. Sånn her gikk det:

Det andre spillet var et fantastisk flott et: Man spiller på to gigantiske trommer med to stikker, litt som Donkey Konga igrunnen. Her har dere et eksempel(ikke vår vanskelighetsgrad):

3-5. etasje består som oftest bare av digitale kortspill(se fantomet 2405/12 eller tidligere i bloggen) og robot-skytespill.

Vi holdt ut her i omtrent en time før vi ble sure på klo-maskinene og gikk hjem.

Finn Bernhard feirer nyttårsaften! Special Guest Star: Nina den Nådeløse

NÅ var det lenge siden jeg hadde oppdatert bloggen, gætt. Som plaster på såret skal dere nå få en kjempestor og fin oppdatering med mange bilder. Jippi!

Dagen før nyttårsaften ble plutselig supertravel da Nina fikk lurt meg til å komme og møte ho på flyplassen i Nagoya.

Bra ting med dette:
-Jeg fikk møtt Nina litt tidligere enn beregnet
Jeg fikk tatt Shinkansen for første gang

Dårlige ting med dette:
-Jeg skulle sjekke ut av hotellet til meg og Renée samme morgen, og måtte derfor stå opp klokken seks, kaste meg i en taxi og komme meg til hotellet til meg og Nina, sjekke inn og sette fra meg baggasjen, for å så komme meg til Tokyo Station, fikse meg en Shinkansen-billett, løpe hysterisk rundt på stasjonen for å finne riktig perrong og til slutt akkurat komme meg på et tog som gikk til Nagoya.
-Det var ingen sitteplasser igjen på toget, så jeg ble nødt til å stå hele veien. I halvannen time. Utenfor doen. Og på siden av en type som hadde en vill hundevalp som ikke kunne holde kjeft HELE turen.

Til slutt fant jeg endelig Nina.

Nina var stort sett hele tiden i godt humør. Disse tingene liker Nina:

Smultringer

Å gå tur

Å spise på den italienske restauranten som lå borte i gata for oss.

Dette liker ikke Nina:

Å kjede seg.

Første dagen Nina var her, hang vi stort sett bare på hotellrommet. Nevnte jeg at vi bodde i 39. etasje på et luksushotell og hadde utsikt over hele Tokyo? Ikke? Okei. Her er et par bilder jeg tok fra vinduet.

Så ble det omsider nyttårsaften og alle gledet seg villt. Både jeg, Nina og Renée er flinke til planlegging og hadde derfor bestemt oss for å ikke booke noe bord på restaurant og bare ta det på sparket. Dette resulterte i en flott to-timers gåtur i Shibuyas gater. På veien fant vi flere flotte steder som stilte ut plast-modeller av de mest populære rettene sine. Hva er vel mer delikat enn å kunne speile seg i et hardkokt egg?

Omsider fant vi et sted å spise: Fridays, faktisk. I tett sigarett-røyk(det er ingen røykelov i Japan, nei) fikk vi satt oss ned og bestilt en stor biff som slettes ikke var så gal. Vi koste oss så mye her at vi nesten ikke fikk med oss at klokka var 23:50. Vi fikk betalt regninga fort som fy og beinet ned til nærmeste store, åpne plass for å få god utsikt til fyrverkeriet. Jeg hadde stativet klart og hadde kjøpt både ekstra minnekort og batteri for anledningen; dette skulle bli det best dokumenterte fyrverkeriet i historien.

Vi går inn i det siste minuttet før midnatt og stemningen er til å føle og ta på. Lyskryssene rundt oss reguleres av politifolk som sluser folk over til andre siden med jevne mellomrom. Fortsatt har ikke en eneste rakett blitt avfyrt. “Klassisk japansk disiplin”, tenkte jeg. En Dir En Grey-sponset buss passerer forbi med en countdown-klokke i alle vinduene.

De siste sekundene telles høyt:”Go! Yon! San! Ni! Ichi!” og DER var det 2008. Folk danser og skriker. Noen har på masker.

Andre lager gigantiske mosh-pits av vei-overgangene.

Natteravnene i Tokyo, også kalt “Guardian Angels”, var på plass for å holde orden. For at vi skulle føle oss ekstra trygge, var uniformene deres inspirert av europeiske nynazister, med trange dongeribukser, bombejakker og militærluer.

Men noe mangler: Fyrverkeri. Fortsatt har det ikke blitt avfyrt en eneste rakett. Og da demrer det for meg: Det er faktisk ikke fyrverkeri i Japan på nyttårsaften. Jeg dukker hodet innom hos en taxi-sjåfør og spør hvor jeg kan få sett noe fyrverkeri og han svarer “Disneyland”. Sykt.

Gjengen mistet ikke håpet fordet om, så vi satte kursen mot en klubb hvor vi kunne få feiret fra oss. Renée plukket ut en fin en som lå i fjerde etasje og hadde en ny DJ hver time. Her hadde vi det skrekkelig koselig og traff sykt mange hyggelige japanere.

Noen som ser likheten mellom mannen i rødt og vår kjente og kjære Sammo Hong?

Grandonkel Finn følte seg altfor sliten til mer festing rundt klokka 03:30, og vi fiksa en taxi hjem. En merkelig nyttårsaften.

Neste dag…gjorde vi ingenting, så vi spoler fram til idag.

Idag har jeg og Nina vært på shoppetur. Vi startet ferden på Yodobashi i Akihabara som er omtrent på størrelse med din gjennomsnittlige Elkjøp-butikk x 30. Begge fikk kjøpt seg et snapshot-kamera, og vi stoppet fort innom hotellet vårt med dem før vi fortsatte videre til Shinjuku.

Da vi var framme, så Nina en reklame for en veskebutikk i fjerde etasje på stasjonen. Merk at det er omtrent 5 sekunder mellom første og andre bilde.

Jeg fikk “oppleve” ca en milliard tøy- og veskebutikker, og hadde det ikke vært for alle de språklige godbitene jeg fant, hadde jeg krepert.

Denne flotte plakaten var også å skue på banen.

Han sier “Jeg liker å spise og å danse”.

Jeg var ivrig etter å vise Nina yakitori, og vi fant et flott lite sted hvor vi bestilte altfor mye mat.

Etter maten prøvde vi å finne en fin bar i Golden Gai-distriktet, men de fleste var dessverre stengt pga. Oshougatsu(nyttårsfeiring).

Det eneste alternativet var jo da selvfølgelig å avslutte kvelden på en spillehall. Nina fant det perfekte spillet for oss: En versjon av skytespillet “Day of the Dead” med navn “Typing of the dead”, hvor man skulle skrive ordet som stod på den passerende zombien/monsterrotta/slangemannen så fort som mulig. Som irc-kongen/dronninga var dette kanskje det letteste spillet vi noengang hadde prøvd, og det eneste som klarte å stoppe oss var at spillehallen stengte. Sykt vi skal eie den rekorden senere.

Puh, da håper jeg dere var fornøyde. Godt nyttår til dere alle!

PS: Hadde vært hyggelig å høre om nyttårsfeiringene deres på kommentar-feltet!

Finn Bernhard går en tur: EXTREME STYLE

Igår bestemte jeg og Renna Morticia oss for å dra ut til en park og knipse litt bilder. Valget falt på Ueno Kouen, eller Ueno Park om du vil. Du kan også kalle den Wergelandsparken. Vi var litt uheldige med været og jeg var i tillegg dum nok til å prøvde å lære meg F-tallet på kameraet mitt, så bildene ble ikke så bra, sorry.

Etter et par timer i parken hadde vi fått nok av natur og frisk luft, og bestemte oss for å komme oss tilbake til eksos og uendelige mengder bråk. Hvor mye bråk, spør du? Så fort vi får orden på kameraet her skal dere få se/høre/smake.

På kvelden bestemte vi oss for å prøve oss på en konsert og satte kursen mot Ebisu og klubben MILK.

Dessverre var klubben stengt, men ifølge Lonely Planet-boka til Renna, lå det en finfin britisk pub i fjerde etasje med det flotte navnet “What the Dickens?”. Her fikk vi servert 1 stk flott blues-konsert med en japansk Santana-look-a-like på vokal.

Vi traff også en rekke interessante mennesker:

Shawn Potter

Alder: 32
Jobb: Underviser i engelsk på et universitet i Japan. Underviser også i Jazzballett.
Slik var han: Etter å ha småskrytt av alle tingene han kunne, typ “jeg har spilt piano siden jeg var 4″ og “jeg har svart belte i slossing”, bestemte han seg for å demonstrere karatetriks på meg, noe jeg alltid synes er like gøy. Etter å ha slått, kløpet og dasket meg på steder man ikke trodde var sårbare, snudde han oppmerksomheten til to japanske jenter som slo seg ned ved bordet vårt. Greit for meg.

Ali

Alder: 40
Jobb: Solgte kunst til Europa.
Slik var han: Ali var skrekkelig opptatt av unge, japanske jenter, og selv om han var gift, hadde han 4 elskere. Han var også veldig glad i å ta bilder av søppelkasser og containere. Spennende fyr, ikke sant? Nei, det var han ikke.

Günther
(har ikke bilde)
Alder:30-50
Jobb: Sexturist
Slik var han: Komplett med pølsete midtskill(se: Hjelperen til Rex i serien Rex), gul boblejakke og ryggsekk, var han en helt klar tysk stereotypisk sexturist. Han var ikke interessert i å snakke med Renée fordi ho tenkte.

Dere har kanskje skjønt at dette ikke var verdens kuleste sted. Heldigvis traff vi en gruppe hyggelige japanere som inviterte oss med på karaoke. Vi takket selvfølgelig ja. Dette er ikke så kleint som i Norge, ettersom en vanlig bytur for japanere består av en tur på restaurant og deretter karaoke. Vel, selve syngingen er vel omtrent på samme nivået.

Som forhenværende gitarhelt, tenkte Finn Bernhard at Sweet Child of Mine måtte være minst like lett å synge som den er å spille på Guitar Hero. Nydelig, ble det.

Renna var også i slaget og klinte til med ABBA-hits så spruten stod.

Dekakeyoo 9: Christmas Eve Edition. Featuring Renée “Molotov Cocktail” Bartolomeus-Junesen

På grunn av en sjakktrekk-avgjørelse om å følge opp lørdagens bytur med en tilsvarende en på søndag, fikk jeg kanskje en ganske klein start på julaften.

Klokken 15 følte jeg meg klar for julefrokost og spaserte ned på nærmeste Mcdonalds. Burgeren så i det minste ut som på bildet. Jeg soste litt rundt i byen et par timer før jeg gikk tilbake til hotellet og henta kameraet mitt og den eneste julegaven min i år: Den nye linsa mi som jeg er skrekkelig glad i. Her har dere et par av bildene jeg tok:

Da klokka begynte å nærme seg syv, klinte jeg til med en real julemiddag som bestod av en bolle ramen og et glass vann. Etter det gikk jeg hjem og la meg. Det var julaften 2007. Ganske absurd opplegg egentlig.

Første juledag ble det litt mer futt i iallefall. Jeg og Renée var nødt til å sjekke ut fra hotellet vårt klokken 10, og for de som kjenner til min…la oss kalle det “sorterings-teknikk”, skjønner at det ble en ganske hektisk økt mellom 9 og 10 for å få lukka kofferten. Selv om ikke innsjekkingen på det neste hotellet var før klokka tre, bestemte vi oss for å dra dit alikevel, i tilfelle vi kunne få satt fra oss baggasjen der og kanskje ta en titt på den nye bydelen vi skulle bo i, nemlig Akihabara. Det ordnet seg med baggasjen, og vi bega oss ut i teknologi-himmelen. Her snakker vi en hel bydel som stort sett bare har elektronikk-butikker. Ganske gøy. Jeg fikk unnagjort et par julegaver og kjøpte et par småting til meg selv, og fikk stukket innom en japansk spillehall på vei tilbake til hotellet, hvor de har alt fra Tekken 6-automater til kort-baserte fotball-rollespill.

(Siden jeg ikke fikk tatt noen bilder i Akihabara, brukte jeg to bilder fra Shinjuku istedet. Håper ikke dere er sinte)

Det tok et par timer før jeg klarte helt å komme meg fra den massive syretrippen som er Akihabara og fikk stilt om til by-modus. Jeg hadde blitt tipset om at Golden Gai-området skulle være skrekkelig hyggelig. Golden Gai består av mange bittebittesmå barer hvor det som regel bare er plass til mellom 5 og 10 gjester. Renna hadde funnet et navn på en av dem i Lonely Planet-boka si, Bar Plastic Model, og vi tenkte det ville bli et flott sted å starte aftenen. Det ble det så absolutt. Bartenderen var en svoren Italo Disco-fan og jeg ble frelst av en Yellow Magic Orchestra-video han viste oss. Kombinert med en flott Rom & Cola og Kraftwerk-7″ere, er det ikke mye å si på følelsen. Helt rått.

Det ble et par drinker her før vi gikk ut i gatene igjen for å prøve å finne noe som kunne toppe det vi nettopp hadde opplevd. Det dukket opp mye flotte barnavn, for å si det sånn.

Vi sjekket Lonely Planet igjen og bestemte oss for en amerikansk bar som også serverte mat. Det var kanskje minus 1000 grader der, og da vi bestilte Tandorii Chicken, fikk vi Chicken Curry. Her ble vi ikke så veldig lenge.

En siste bar var et must, tenkte vi, og Renée benyttet seg av sine reisekunnskaper ved å spørre den nærmeste drita fulle australeren som ramla forbi oss om hvor det var en bra bar. Det sykeste var at baren han tipsa oss om var dødshyggelig. Opp en bratt trapp satt Era-san(bartenderen) og én annen kunde, i en bitteliten rød bar med en lysekrone i taket og et rådyr over baren. Musikken gikk for det meste i melankolsk trekkspill/fiolin-musikk og bartenderen lignet mistenkelig mye på Johnny Depp, både i stil og i oppførsel. Det hele endte opp med å bli en veldig Tim Burton-aktig greie. Det kan også nevnes at Era-san stod og drakk ren sprit hele tiden vi var der.

Tokyo er fortsatt fantastisk og hver dag er en unik (og voldsom) opplevelse. Jeg gleder meg virkelig til å bli mer kjent med byen.

Finn Bernhard in Dekakeyoo 8: Tokyo edition, english subtitles. Guest star: Renna-Francesca Miranda Bjune

Welcome all, to my first post from Tokyo and my second post writing in English. I’ve now had my first meeting with the Tokyo nightlife and plan to tell you guys all about it, using my trademark wit and refreshing pictures. Ikimashoo!

Looks like we’re off to a great start!

Anyway: When I arrived at Haneda, which is one of the international airports in Tokyo, I received a call from Renée. Skipping the “hey, how are you? When are you coming to the hotel?” part, she immediately told me about this australian guy she’d met on the plane who was at that time sitting with her at our hotel room. Soaked in sweat and carrying roughly 40 kilos of baggage, meeting new people wasn’t my number one priority.

Regardless of this, I still had to get to the hotel, so I bought a ticket for the subway and asked the guy at the information desk for directions to Omori Station. Somehow he gave me the wrong instructions and I ended up dragging my baggage up several stairs and through a semi-busy street for nothing. Finally, after about another 30 minutes of random walking, I managed to hail a cab and met up with Renée and Jake(the Ozzie) at the hotel.

After dropping of my bags, we headed out to get some food. The first spot we went to had a huge selection of various yakitori meats, ranging from the basic minced chicken meat to grizzle, heart, skin and backrib. Heart was probably my favorite, and I gained the courage of about 40 chickens that night.

10 beers later, we asked for directions for a small bar nearby and ended up with a map plus getting escorted by the waitress. Before she left, she gave us an umbrella each. I love this country.

Mine was the only one that didn’t work, but still…a great gesture.

The second the waitress left us on our own, we got lost and probably spent 40 minutes walking in circles before we finally found it. Unfortunately we picked the wrong floor.

Well, the place we ended up in wasn’t BAD but our choices of alcohol were. I challenged Jake to try warm sake and he loved it. What’s up with that? It tastes like a bowl of warm yeast. And it didn’t stop there. After the warm sake, we had warm plum juice and finished off with a glass of tomato wine.

In honour of the experimenting gaijins, the barmaid put on my all-time favorite christmas song: Wham - Last christmas, and sang along in the most broken English you could ever imagine.

The last stop this night was Azul Azul. The owners actually had a dog running around in the bar and Renée immediately fell in love with it.

After teaching the bartender how to make a White Russian, the night got a bit blurry.

Before we went home, me and Renée stopped by Lawson for some day-after goods. They didn’t work.

Finn Bernhard har kåret en vinner!

Jess, da var det altså på tide å kåre en vinner til den store Digginjapan-konkurransen. Det å velge en vinner viste seg at skulle bli skrekkelig vanskelig, og jeg endte opp med å tegne opp et skjema på et A2-ark hvor jeg rangerte hvert enkelt innlegg fra hver person fra 1-5 og regnet ut et gjennomsnitt. Til slutt satt jeg igjen med to navn. Begge personene har utmerket seg med et særdeles høyt nivå på hvert eneste innlegg og har, gjennom spørsmål og forslag, bidratt til å gjøre bloggen min bedre enn den var da jeg startet i september. Jeg ble til slutt nødt å bestemme meg for en vinner, og valget falt da på:

Wait for it

ARE VALEN LUND

Are har, som sagt, hele veien klart å oppredtholde en høy kvalitet på kommentarene sine og stikker derfo….

Vent nå.

Vi lever i år 2007 og likestilling er fortsatt et viktig tema. Siden den andre kandidaten for førstepremien er en kvinne, velger jeg å kjøre kvotering. Vinneren blir derfor:

MARIANNE STOVELAND(t.h):

Marianne har vært der hele veien med blide kommentarer, bildeønsker og forbedringsforslag. Det er derfor med glede jeg overrekk…

NEI VENT NÅ LITT!

Dette er jo tross alt en blogg fra Japan, og japanernes likestillings-situasjon ligner mer på Norge på 50-tallet. Rett skal altså være rett! Vinneren er:

ARE VALEN LUND

Let’s all give him a big hand. Trøstepremie ordnes til deg, Marianne!

Finn Bernhard og De Siste Timene

Den siste skoledagen min på fredag. Etter en kort avslutningsseremoni (etterfulgt av en avslutningsfest), pakker jeg kofferten min og drar til Tokyo neste dag, hvor jeg skal bli fram til 10 januar. Dette bildet fant jeg da jeg søkte på Tokyo på google pictures:

Jeg er veldig spent på hvordan det blir å feire julaften uten familie og nyttårsaften uten venner. Sa jeg uten venner? Da løyv jeg. 22 desember kommer Esmeralda Renée “Minken Fossheim” Wiederfräzcher-Kielesen, og Nina kommer den 29. På nyttårsaften skal vi møte Einar m/ kwinde og HC og ha et helsprøtt moro-maraton. Det blir altså en meget annerledes jule/nyttårsfeiring dette året.
Det at det nå nærmer seg slutten på oppholdet mitt, betyr også (minst) to ting for dere:

Konkurransen:

Konkurransen er snart over, og jeg trekker en vinner neste fredag. Det er altså mindre enn en uke igjen! Fram til det(gjerne etterpå og) håper jeg dere fortsetter med de fabelaktige kommentarene deres! Husk: Jeg kommer til å lese gjennom ALLE kommentarene deres på ALLE postene og lage en gjennomsnittskarakter, så om dere sitter med noen god-ord om en gammel post som dere aldri fikk skrevet ned, kan det være smart å få ut denne uken. Siste frist er førstkommende fredag.

Den andre tingen er innkjøp.

Flere av dere har bedt meg om å se etter diverse produkter. Fint om dere kan sende meg en mail på mrktsbvr-ætt-gmail-dot-com med liste over produkter, gjerne mer spesifikt enn “bukse til ca 1000 kroner”. Husk at pengene må være overført før fredag, og legg gjerne med et par 100 ekstra, i tilfelle jeg ikke får plass i kofferten og jeg må sende det hjem med posten. For en prisreferanse på elektronikk, kan dere bruke www.yodobashi.com , valutakalkulator klarer dere selv. Kanskje en brukt truse fra en av de mange automatene på gata kunne vært noe?