Finn Bernhard og Sapporo 2016 del I

Dagen før jeg skulle ta banen til flyplassen merket jeg meg hvor det fantes minibanker på Ebisu-stasjonen, og beregnet en ekstra halvtimes reisetid på å få tatt ut penger og komme meg til riktig spor.

Det viste seg å være alt for liten tid.

Man kan kun benytte utenlandske bankkort på 7/11, nemlig, og derfor hjalp det skrekkelig lite at stasjonen fløyt over av minibanker. Etter å ha kavet rundt i nærområdet til stasjonen for å finne minibanker med tre kofferter på slep, brukte jeg de siste myntene jeg hadde på å komme meg til Shinjuku-stasjonen i håp om å finne en minibank der. Ca 30 minutter senere fant jeg endelig en, men nå hadde jeg bare 50 minutter på å komme meg til Narita. Skjoldet man etter hvert setter opp i Japan, det som verner deg mot den konstante strømmen av mennesker, 5-sekunders jingles på uendelig repeat og de blinkende lysene overalt, var svekket, og jeg stressa. Skikkelig.

På Nippori station forklarte jeg situasjonen min til dama i billettluka til Skyliner-togene, og hun tegnet opp en alternativ rute for meg som sparte meg for ca 15 minutter reisetid med bare én overgang. Den presterte jeg selvfølgelig å bomme på, og plutselig befant jeg meg langt ute på landet uten noen sjanse til å rekke flyet.

Når omsider pulsen senket seg litt, svei jeg av en sur hundrelapp på mobildata og kjøpte meg en billett til en senere avgang som heldigvis ikke var alt for sein.

En lang dag med reising og en dyr hotellfrokost senere var HC og jeg i Sapporo og på vei til Hokkaido Tokai Daigaku, universitetet hvor vi studerte for ni år siden. Det ble en nostalgisk togtur hvor hvert annonserte stopp fikk det til å kile i magen.

Stoppet vårt.

Og så var vi der. Gåsehud.

Samtalen stoppet opp. Lukten av de plastinnpakkede madrassene vi passerte på vei opp trappa til dormen vår druknet hjernen i minner.

Hit, men ikke lenger.

Dessverre var dormen stengt da de avventet nye studenter for vårsemesteret, og vi fikk ikke lov å komme inn og ta en titt. Det de der i mot kunne var å gi oss telefonnummeret til Hiromi-sensei, en av de to lærerne vi hadde på japansk-kurset vårt. Et par raske tekstmeldinger senere(både HC og jeg var litt for både flaue og nervøse til å ta det på japansk) hadde vi satt opp en kaffe-date neste dag.

På vei tilbake til byen stakk vi innom Hard Off: Det kanskje aller kuleste stedet i byen for å shoppe bøker, skiver, klær, brukt elektronikk, og samtidig stedet med den aller aller verste jinglen . Sjekk videoen under og prøv å forestille deg en ti-timers arbeidsdag med den der på anlegget. I tjue år.

 

 

Finn Bernhard spiser mat og trykker på ting

Internett har kommet til Japan for fullt. Til dere som nå loller dere i hjel av dette utsagnet kan jeg informere om at da jeg var her sist, byksa jeg gjennom Akihabara, Asias teknologiske høyborg, med laptopen min anno 2009 (vekt: ca 25 kg)  i  i håp om å klare å plukke opp et åpent trådløst nettverk så jeg kunne få tak i Tobias og Krish (det tok kanskje to timer å finne. True story). Nå er det gratis trådløse nettverk på flyplasser, kaféer, i butikker og love hotels. I tillegg kan man få leid pocket wifi, mobilt bredbånd, noe som gjerne følger med Airbnb-leilighetene her borte.

Det har gjort det å finne fram i Tokyo sykt mye enklere: Man plotter bare inn dit man skal i Google Maps, velger kollektivtransport og får opp reiserute pluss hvor mye man skal betale for billetten.

Sånn her f.eks

Enklere, men ikke nødvendigvis enkelt.

Da jeg stod og sjekket inn på hotellet mitt på japansk tidligere i uka , møtte jeg på ei veldig sliten amerikansk dame som hadde desperat forsøkt å reise rundt til forskjellige severdigheter i byen de siste tre dagene, men måtte til slutt gi opp ettersom taxisjåførene ikke snakket engelsk. Deretter lirte hun av seg en særdeles rasistisk linje som jeg avskriver 72 timer med konstant frustrasjon. Brått husket jeg hvordan mitt første besøk til landet var, og hvor kjipe japanere har en tendens til å være dersom de blir konfrontert med en situasjon de ikke behersker.

Selve banetogene har også forandret seg masse etter internettets inntog. Tidligere stirret japanerne ned i nedverdrigende hentai(NSFW link) eller bare ned i bakken i evig skam for å bevege seg i offentligheten. Dette har heldigvis endret seg til at alle stirrer ned i mobilen sin som normale mennesker.

Det var duket for nok en dag med null planer, og nok et kjent tryne i byen: Kimichi har fått seg dame i Tokyo, og var TILFELDIGVIS i byen.

1000% rått er akkurat passe rått.

Siden interessen min for duppeditter har økt siden vesentlig siden sist føltes det naturlig å pigge innom en av de mer hardcore synthsjappene i området.

Jeg var egentlig innstilt på å kjøpe noe greier selv, men den jeg var ute etter var dessverre utsolgt og jeg ble tvunget til å bruke de resterende ledige kiloene i bagasjen min til plater i stedet. Om dere er keene på å høre hvordan en slik synth låter, kan dere sjekke ut Instagram-profilen min for videoklipp (ligger lenke oppe i høyre hjørne på bloggen).

Kim måtte omsider løsrive seg fra knottene og dra for å treffe kvinna, så HC og jeg tok turen til Hakushu, rangert som den beste restauranten i Shibuya, for å teste Kobe-kjøtt for første gang.

Siden jeg nå tross alt hadde vært i Japan i tre dager nå, tok jeg styringa på matbestillingen, og da jeg pekte på  KONNYAKU på grønnsaksmenyen og kokken sa «ehhh, sikker på at du har spist det der før?» kunne jeg forsikre han om at ja, det hadde jeg.

Det hadde jeg ikke, og litt usikker på om jeg har det forsatt. Smakte annen konsistens enn luft. Tjukk luft om du vil.

Kjøttet var der i mot noe heeelt annet. Snakker om smelter-på-tunga-opplegg.

Mens vi ventet på at kjøttet skulle steke ferdig forsynte HC seg av brødskivene som ble lagt ved grillen, dette til kjøkkenets store underholdning. Disse var nemlig det aller siste som skulle spises og ble grillet etter kjøttsaften hadde trukket gjennom dem. Vi fikk nye brødskiver av den humrende gamle damen i bildet over.

Muligens det dyreste jeg har spist i Japan, men hallo: 1500 norske for verdens beste Kobe-kjøtt, sakka mye grønnsaker for to personer PLUSS en rødvinsflaske. Hadde kosta mer på Cafe Sara.

 

Finn Bernhard: The Japaning

Ca 6 år senere står jeg på Narita, en av to flyplasser i Tokyo, klar for en ny runde med megafoner og mikrofoner på hvert gatehjørne, Engrish, nudler og…SPILLEJOBBER! Jess folkens, denne gangen var det faktometisk Rulefinn-spillejobber involvert, noe som passer denne bloggen fint da DJ-navnet faktisk dukka opp her for første gang(props til Håvard Sandsdalen, 14 år).

Men først måtte jeg få dumpa koffertene i kåken. Jeg fikk kavet meg gjennom det alltid så oversiktelige og flotte banesystemet, og tror dere ikke hele Norges HC/Hasse Hope treffer meg på stasjonen?

Neida, her har dere han.

Vi fiksa taxi ved hjelp av stotrende japansk til airbnb-leiligheten min, og det ble observert at jeg hadde booket finere OG billigere leilighet enn HC, noe som er god tilleggsinformasjon i dette blogginnlegget.

Vi føyk rett ut i nærmeste stim og fikk i oss noe yakitori + en liten barrunde før vi kasta inn håndkleet.

Neste dag ble det gjensyn med Yoyogi Koen, men siden det var midt i uka var det hverken klemmemenn/kvinns eller rockabilly-dansere der.

I stedet ble jeg møtt med svære folkemengder som feiret blomstringen av Sakura-trærne, noe jeg ikke fikk med meg de to andre gangene jeg har besøkt landet.

Siden jeg har blitt en dritkjip kaffesnobb var det suverent å kunne treffe HC på Fuglen Tokyo og drikke ordentlig trakterkaffe etter ti dager i Kina(KOMMER KANSKJE BLOGGINNLEGG SENERE HOLD KJEFT) med Nestlé instant coffee.

Ingen plan denne dagen heller, så vi stakk på kanskje den kuleste baren jeg har vært på i Tokyo foreløpig, JBS. Stedet drives av en gammel fyr som har hele platesamlinga si på display og sjonglerer å jobbe som bartender med å bytte plater hele kvelden. Helt fantastisk flott stemning, med litt minus på grunn av høy gaijin-faktor.

Lover det blir litt gøyere i neste innlegg altså.

Finn Bernhard i New York Pt III

En bra reise er ikke noe særlig uten en dårlig flytur, og det fikk jeg selvfølgelig denne gangen også. De to kjempestore mennene jeg ble sittende på siden av vekslet mellom å synge musikalsanger i kor og prøve å imponere meg over hvor vondt de kunne få det til å være med en albue inn i sida i åtte timer. Omsider landet jeg på amerikansk grunn, og ble plukka opp av en car service-fyr som hustla meg for ca det dobbelte av hva jeg skulle betalt. Han var riktignok så kul med det at han ga meg kortet sitt og sa jeg måtte ringe når jeg skulle tilbake igjen, så folkens: Jeg har bra hustling hookups i NYC hvis det trengs!

Jeg var egentlig mest hypp på å kollapse på senga den første dagen, men Ira klarte å lokke meg ut med løfter om den beste biffen i byen. Og det var fadderullan-meg ikke langt fra sannheten. Med hvitløksbrød i gorgonzolasaus og en dritdigg baconsalat til forrett, blæsta jeg en nærmere 600 g New York Strip. Sterk konkurranse til luringen vi fikk i texas, for å si det sånn.

The one and only...!

Deretter bar det ut på byen. Lil Jon feiret bursdagen sin på et lite hipster-utested, og Ira fikset liste og gratis drinker. DJ-en spilte alt fra NRKs «60+»-soundtrack til Do-dabeamricanooo, og det hele var ganske kjedelig fram til et velkjent «yeeee-yahh!» skar gjennom den trauste Lady Gaga-remixen på anlegget. Lil Jon bestemte seg nemlig for å skrike «Fuck you!» og peke på folk som gikk forbi DJ-bordet, i utakt med musikken og til DJ-ens milde frustrasjon. Lættis. Ira tok meg med over for en kjapp hilsings på Lille-Jon og Jermaine Dupri før jeg kasta inn håndkleet og la meg i et jetlag-koma på hotellsenga. Ingen bilder fra denne første kvelden dessverre; sånn går det når man glemmer kamera og blir med Ira på byen.

Tirsdag var det kun vinyl i fokus, og det ble gjensyn med East Village, TurnTableLab og A-1.

Mye gull!

Denne kvelden skulle jeg egentlig møte Ira og dra på konsert, men jeg sovnet med alle klærne på og våknet ca 13 timer senere.

Jetlagen strammet grepet på onsdagen. Dette førte til økt forvirring på mine (til dels) velorganiserte shopperunder, hvor jeg endte opp med å gå i spiral inn mot adressen jeg så etter. Ikke det at det gjorde så mye nede på Manhattan, men det var ikke så kult da jeg var på utkikk etter en caps-butikk oppe i Harlem og rota meg inn i the projects. Det gikk riktignok greit, mye takket være meanmugginga mi.

Ikke så lett å se, men jeg kjører D Train Williams på iPoden. Fuck the po-po!

Torsdagen var forhåpentligvis den siste dagen med shopping, og da gikk turen til upper east side og Times Square.

Her fikk jeg plukket opp litt tegneserier, Hellblazer denne gangen, og rotet for det meste rundt og kikket på bygningene. På banen hjem ble jeg overrasket av deilig, deilig musikk av et fullt mariachi-band som stilte seg i vogna og eksploderte i et vulkanutbrudd av sure toner. Ble ikke mange penger i hatten deres akkurat.

Fredag var det endelig tid for en tur ut på byen. Solange Knowles, søstra til Beyonce, spilte plater på Brooklyn Bowl, et kombinert utested/bowlinghall/spisested. Det hørtes temmelig perfekt ut, og etter et kjapt vors hos Ira, var det ut og få seg en svær porsjon fried chicken. Det var montert flatskjermer på alle vegger hvor de viste gamle Soul Train-opptak og Solange spilte funk, disco og hiphop-hits. Good times.

Bass/gitarsamlinga til Ira.

Gulvet. Bra tryne på han nede til venstre forresten.

Gutta boys!

Ute på røykepause traff vi på Pharaoe Monch. Like greit det. Jeg hadde tilfeldigvis ENDELIG klart å få tak i et eksemplar av førsteprinten av Simon Sez(jeg har leita etter den siden jeg begynte å kjøpe skiver ca) og fikk vite at den kom i svært begrenset opplag pga. samplet ikke var klarert. Lolol.

Se det! Edde den ræga som æ ude og koddår sæ?

Jess, det var første økt. Stay tuned for Rock The Bells, MJs bursdagsfeiring i Prospect Park og de to siste dagene i byen!

Finn Bernhard i Tokyo

Nå har det rett og slett gått litt for lang tid siden jeg først satte meg ned for å begynne på Tokyo-innlegget mitt. Veldig mye har gått i glemmeboken allerede, og gøtta har ikke vært flinke til å treffes etter reisen for å mimre.

Mange av de kjente elementene var riktignok på plass:

Rockabillyene var på plass i Yoyogi park, denne gangen med hakket flottere sveiser:

Det samme var cosplay-folket:

Ikke spør.

Menneskene:

Og den generelle galskapen:

Ikke spør, sa jeg.

Byen virket denne gangen enda litt mindre gjestfri, og vi benyttet derfor sjansen til å rømme med monorailen ut en av de menneske-bygde øyene utenfor sentrum. Arkitekturen der ute var mildt sagt spesiell:

Vi kjørte også forbi en bryllups-landsby. Greit, det.

Og da toget krummet seg rundt øya og vi fikk utsikt til den forurensede solnedgangen var det ingen tvil om at dette var en god idé:

Neste dag tok vi en tur i Imperial Gardens. Det var ikke det at parken ikke var flott, men det var kanskje ikke den beste årstiden å besøke på, kombinert med at vi allerede var ganske bortskjemte på fantastiske hager etter reisen rundt i sør. Det ble riktignok et par fine bilder av det.

Vi klarte og, iallefall én dag, å komme oss på byen og få oss noe godt i koppen. På en irsk bar traff vi en japaner som var grei nok til å ta bilde av oss:

Bare sekunder etter bildet ble tatt, gjengjeldte Krish tjenesten ved å skåle så hardt i drinken til japaneren at glasset hans knuste. «Bare drikk rundt det! Pingle!»

Og mer husker jeg egentlig ikke. Dere får heller være flinke til å stille spørsmål, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Resten av dette innlegget er herved viet til bilde-spam, Engrish og tilfeldig trivia:

Bildet over er fra en t-banevogn i Tokyo. Grunnen til at det finnes ladies only-vogner er at det finnes en enorm mengde tafsere, eller chikan som det heter på japansk, på banene, og disse vognene blir dermed et fristed for tafsing. Hvis du ikke syntes dette var nedverdrigende nok, kan du ta en titt på disse bildene som strekker seg fra:

Maid Action figure, now with replacable candelabra and an extra pair of huge breasts.

til…vel. Ikke trykk på dette bildet hvis du ikke er spesielt interessert:

Seriøst, ikke trykk hvis du ikke er spesielt interessert.

Toalettene i Japan er noe spesielle. De har nemlig et dashbord på siden hvor man kan velge bidé-styrke, aktivere en flushe-lydeffekt for den sjenerte bæsjer og, på noen heldige utvalgte, innebygd X-it-spray:

Usikker hva slags nozzle det er snakk om.

Bildet over var en maskin jeg kom over på en av våre endeløse vandringer opp og ned Akihabara. Når man trykker på den store knappen, aktiveres en timer på topp-displayet. Du har dermed 15 sekunder til å trykke så mange ganger du kan på knappen. Premie: Antallet ganger trykket blir lagt til tallet på topp-displayet. Ikke en high score engang. Sugent.

Dette arkitekturiske vidunderet kom vi over på en av Tokyos mange t-banestasjoner. Ganske rått

Litt random bilder:

Dream baby

Let's!

Ikke så mye å si. Talken går så fort alikevel.

Den japanske DSi-esken. Ganske mye fetere enn den europeiske, spør du meg.

Plakat på banen.

Husker ikke om jeg linka den sist jeg var i Tokyo. Det er iallefall en av de bedre engrish-greiene jeg har funnet.

...takk?

Og til slutt et av turens store høydepunkt: Reklamefilmen for et slags wii-fit-program man plugger rett i tv-en, observert på Tokyu Handz.

PLAY NOW!

Dett var dett, folkens. Runde to av den episke digginjapan-reisebloggen er herved avsluttet. Tusen takk til alle som var innom og leste, og takk til de som spredde ordet. Vi sees forhåpentligvis her til neste år; hvis du vil fortsette å snoke i privatlivet mitt fram til da, kan du gjøre det her.

Finn Bernhard i New York pt II

Søndag:

Skjelvne etter en fantastisk langhelg, bestemte vi oss for å roe oss litt på søndagen. Turen gikk dermed til Prospect Park i Brooklyn, og det ble ikke akkurat mindre digg med rundt 30 grader og sol.

Lillian paparazzierer seg.

Vi lå i parken og stekte oss til sola gikk ned, noe som ikke tok altfor lang tid siden vi brukte skrekkelig lang tid på å komme oss ut av leiligheten på morgenen. Kveldskosen hadde Christoffer funnet fram tidligere på dagen: En liten jazzklubb på Manhattan. Biff og live jazz  akkompagnerte den eneste hviledagen vi hadde på turen.

Mandag:

Bitt av park-basillen bestemte vi oss for å kline til med enda en park denne dagen, nærmere bestemt Central Park, men før parken hadde vi bestemt oss for å få shoppa litt. Vi dro til Manhattan og stoppet innom et par vinylsjapper før vi traff jækkpåtten: Platebutikken A-1.

Det er ganske vanskelig å forklare gleden jeg kjente da jeg gikk inn i sjappa. Vanligvis, på typisk Råkk & Rolls i Oslo, blir jeg stående og grave i en time før jeg finner et navn jeg har vært på utkikk etter. På A-1 hadde de omtrent 8000 skiver med navn jeg var på utkikk etter, hvor det omtrent var full discography på alle artistene jeg bladde i. Jeg kunne altså gå inn, finne skiltet til artisten og plukke akkurat den plata jeg ville ha og betale. Akkurat som på platekompaniet, bare dette var 25-30 år gamle plater. Altfor sykt.

Vi hadde riktignok ikke så god tid og jeg klarte å begrense meg til 10 album. Sånn passelig fornøyd satte jeg meg i taxi med gutta opp til en tegneseriesjappe, rett ved Central Park. Her fiksa jeg påfyll av Preacher, samt et par andre tegneserier jeg hadde plukka opp på turen.

Hvis det var noen tvil om hvor rått Preacher er, håper jeg dette coveret klarner opp i saken.

Manhattan Skyline fra Central Park.

Vi fikk et par timer i parken før vi måtte tilbake til programmet vårt. Kate hadde nemlig invitert oss med på pubrunde, noe det ikke går an å si nei til. Første stopp var et noe spesielt sted, nemlig Please Don’t Tell. Dette er en av New Yorks mange hemmelige barer, og måten vi kom inn på var heller interessant: Først måtte vi gå inn på dette gatekjøkkenet:

Inne i hjørnet stod det en telefonkiosk. Her måtte man løfte røret og slå en kode(Kate hadde vært der før og kunne derfor koden). Koden sender deg til telefonen i PDT-baren, hvor du får opplyst hvor lang ventetid det er før du kan komme inn. Vi trengte bare å vente ca et kvarter før vi så veggen bak telefonkiosken åpnet seg og vi kunne komme inn. Rått.

Drinkene de serverte her var noe spesielle, kan du si. Jeg bestilte en med appelsinsyltetøy, aquavit og lys rom og Kate en med et lag eggehvite på toppen. Min var ganske god, mens Tobias sin smakte omtrent som en bøtte fylt med bånnski.

Det ble med den ene drinken før vi betalte den relativt høye regninga og dro videre til neste bar. Her var vi de eneste kundene og fikk spesialbehandling deretter: Tobias fikk lov til å ta med seg en pose tortillas og dip fra corner shopen og spise på disken. Kvelden var allerede i det fuktigste laget da vi forlot stedet og endte opp på en bar som hadde fotoboks. Alltid en god idé.

Bildene leses i japansk stil: Top right to bottom left.

Siden jeg dominerte de første bildene, fikk ikke jeg være med på andre rekka. Jeg klarte likevel å komme meg inn på ett av dem og sperre Christoffer ute:)

Resten av kvelden er tåkete og stopper dermed der. Good stuff.

Tirsdag:

På vei til Other Music, en alternativ platesjappe hvor visstnok to av gutta i Animal Collective hadde jobbet lenge, ramlet vi liksågreit over New Era Flagship Store.

Christoffer og Tobias fortsatte videre. Nuff said.

På kvelden var det nok en gang duket for bytur av episke proporsjoner. Kjersti hadde nemlig bursdag, og etter noen pitchers med øl på et sushi-sted, dro vi videre til Happy Endings; et tidligere «massasje»-sted som var bygd om til et utested. Her var det gratis vodka cranberry mellom 23 og 00. Deilig!

The Crew!

Jippi! Bursdags-muffins!

Lillian da...

Klokka tikket seg over tolv og ingen av oss hadde planer om å betale for disse vindunderdrinkene, så vi dro videre til Sutra og feiret bursdagsbarn nummer to.

Finn Bernhard, ze twins og bursdagsbarnet Big Jeff.

Med Tony Touch på platespillerne(han spiller ukentlig her), en relativt tettpakket klubb og altfor mye innabords allerede ble det dansings, drikkings og goodvibes hele natta.

Bra form på gang!

Kool Herc dukket opp her og, sammen med Raheim og et par ukjente fjes.

Katester og Ira.

Ida, Randi og Kate.

Sterke poses!

Jeg og Kate bytter pose.

Kateter, Kool Herc og Monica.

I løpet av kvelden kom jeg litt i prat med Raheim fra The Furious Five og han bestemte seg for å lære meg The Bronx Pose. Resultatet ble dette bildet:

Etter han så bildet, sa han

«Yeeeah, that’s what I’m talking about! This guy though(peker på meg)…»

Jeg ble eid.

Da omsider musikken stoppet og stedet stengte, stilte jeg meg i dokøen. Siden det bare var én person foran meg, slo jeg liksågodt av en prat med henne, og da det viste seg at hun var japaner, klinte jeg til med litt japansk. Det endte med en skrekkelig hyggelig samtale med ho og kompisen hennes, og det føltes relativt absurd å stå midt i New York og snakke japansk igjen. Hun hadde visst spilt tidligere på kvelden og, men jeg husker ikke dj-navnet hennes; hvis noen av dere som var der kan hjelpe til her, hadde det vært flott om dere kunne skrive på kommentarfeltet!

Onsdag:

Siste dagen vår i New York måtte jo bli episk, så vi bestemte oss for å dra på The Roots sitt ukentlige arrangement: The Jam. Billettene koster 10 dollar og her stiller gjengen opp med band, blant annet en spinkel, hvit mann som visstnok hadde spilt for Miles Davis og fantastiske ?uestlove på trommer, og har haugevis av gjesteartister med seg som går opp på scenen i tur og orden.

Og da mener jeg haugevis.

Det var minst 10 forskjellige artister oppe, med alt fra rappere til en fiolinist som dro en syk solo til souldamer som helt klart ikke trengte noen mikrofon. Stemninga stod i taket allerede da oppvarmings-DJen la på den første plata. Lufta var grønn og smilene store.

Ira dukker opp og spør om jeg vil være med backstage. Jeg sier jo seff ja og vi ploger oss gjennom alle gjesteartistene som står i kø utenfor dørene der, men blir stoppet ved trappa opp til backstagen; det er visst for fullt. Ira får derimot tak i en forbipasserende mann i caps som jeg måtte treffe. Det var DJ Green Lantern. Vi hilser og småprater litt før jeg og Ira ble kastet ut av backstagen og gikk tilbake til ståplassene våre igjen.

Da nærmere 3 timer har gått og det går mot slutten av kvelden, ropte Malik B(tror det var han iallefall):

«We got a couple of guests here tonight. Here, all the way from Florida, give it up for

Dead Prez!»

Og sannelig dukker ikke Dead Prez opp og drar Hip Hop. Og så er de ferdige. Én låt. Fantastisk.

Kvelden var ikke over enda. Da konserten var over og folk hadde begynt å trekke ut, fikk Ira meg inn på backstagen. Og der stod igjen og håndhilste på hele gjengen. Jeg ble stående en stund og prate med Baby, en promotør som tidligere hadde vært manageren til Dead Prez(litt usikker på akkurat den biten, men jeg mener det var noe sånt). Så spurte han om jeg ville treffe Dead Prez.

«Yes please.»

Vi flyttet oss over til andre siden av backstagen og jeg fikk håndhilst på hele gjengen.

«Where you from?»

«Norway»

«We just came from there. Where you from in Norway?»

«Kristiansand, but I’m living in Oslo»

De lyser opp.

«Kristiansand?! Shit, I remember that place. That was the first gig(Quarten 2000) we ever had in Norway. It never goes dark there, we were just sitting in a boat all night, drinking. It never goes dark.»

Lættis.

Ira trekker meg bort.

«Do you wanna meet DJ Red Alert?»

Jeg begynte å bli nummen av dette.

«Yes please.»

Dermed satte jeg, Baby, Ira, Lillian & Monica oss i en taxi og kjørte til Santos. Det var etter stengetid, men Ira fikset brasene og vips så stod jeg der, i samme rom som enda flere folk som hadde formet meg fra ungdomsskolen av:

DJ Red Alert, en av de første DJene i hiphop og regnes som en pioner.

DJ Jazzy Jay, læregutten til Afrikaa Bambaataa.

Danny Dan the Beat Man, har gitt ut funk compilation-serien Dusty Fingers, noen av de første compilation-platene jeg kjøpte på vinyl.

F.v. Finn Bernhard, Ira, Jazzy Jay(foran), DJ Red Alert, Baby og Danny Dan.

Vi ble der inne og kjørte nachspiel til vi blir kastet ut. For en syk kveld.

Og neste dag skulle vi hjem. Til Norge. Til deltidsjobber, husleie og Møllers. Blæ.

Stay tuned for Tokyo-innlegg og en video-spesial!

Finn Bernhard i New York, pt I

New York.

Håhå.

Okei, hvor begynner man?

Jeg så ikke Frihetsgudinnen. Jeg så ikke Times Square. Jeg var ikke på Wall Street. Jeg så ikke Ground Zero. Jeg kom meg aldri til Harlem eller Bronx. Jeg var ikke oppe i Empire State Building, og jeg tror alikevel jeg kan si at New York er en av de kuleste byene jeg har besøkt noensinne.

Det første som møtte oss på busstasjonen var en Bubbles-klon som gjerne ville forklare oss hvordan t-banesystemet deres fungerte, mens han effektivt tigget spenn underveis. Vi endte opp på andre siden av turnstilene ti dollar fattigere med én billett og ingen anelse om hvor vi skulle gå og hvilket tog vi skulle ta. Velkommen til New York.

Omsider klarte vi å rote oss til den riktige banen og kjørte til Seneca Station, i grenseland mellom Brooklyn, Queens og Ridgewood, og kom fram til leiligheten til Lillian, Monica og Kate som hadde vært så rause og gitt oss husrom fram til vi skulle hjem på torsdag. Det ble en sixpack med corona og en liten briefing fra jentene om ukens planer før vi kollapset på sengene, forventingsfulle til maratonet som ventet oss de neste dagene.

Torsdag:

Det å endelig kunne sove lenge uten å tenke på utsjekkingstider var tydeligvis litt for behagelig for oss, og vi kom oss derfor ikke ut før i tre-tida. Planen var å treffe jentene på Havana Outpost for å spise frokost i fire-tida, men takket være New Yorks fantastiske t-banesystem(de har temmelig mye å lære av japanerne her, faktisk) ble vel klokka nærmere seks før vi kom oss dit.

Opplegget var ganske artig: Man bestilte mat inne, og fikk en kvittering som man gav til kokkene som stod ute i bilen på bildet over, som ropte deg opp når maten var ferdig. God mat var det, og med litt i magen var det klart for første shopperunde. Dette ble en heller klein affære da vi skulle ha ostekake etter frokost/middagen vår og kom oss ikke ut før klokka halv åtte.  Det ble en halvtime i billigsjapper med bling og sko før vi dro hjemover for å plukke opp jentene til vår første aktivitets-aften: Bowling og fylla, på samme sted! Mine sportskunnskaper begrenser seg ikke til fotball og rally, noe jeg syntes jeg beviste da jeg presterte å score det eneste selvmålet på hockey-spillet den kvelden og bowlet en sterk 56.

Ikke noe å si på innlevelsen her iallefall!

Undertegnede, passelig fornøyd etter en strålende bowlingrunde.

Litt utover kvelden dukket Ira, en kompis av tvillingene, opp.

Ira viste seg å være produsenten til blant annet Chaka Khan og Stevie Wonder, og vi ble sittende og prate musikk en stund mens han spanderte drinker. Sånn det skal være! Det ble en fuktig kveld, og vi forlot ikke stedet før stengetid, rundt fire.

Fredag:

Fyllesyke og allerede litt slitne dro vi ut for å få oss en skikkelig amerikansk frokost: En diger hamburger med en tilhørende øl.

Jeg klarte å få en jalapeno-bit i halsen og endte opp med en nær-døden-opplevelse hvor jeg nesten ikke fikk puste på ett minutt+. Bra start på dagen, synes jeg. Resten av ettermiddagen gikk med på å virre målløst rundt i byen og prøve å forstå hvor sinnsykt stor New York er. Det forstår jeg fortsatt ikke helt, tror jeg.

Så var det kvelden. Vi hadde egentlig tenkt oss på et burlesque show før vi dro videre på Santos, en klubb hvor DJ Q-Tip spiller en gang i uken, men førstnevnte var stappfullt da vi kom oss dit. Vi satte oss derfor heller på en bar over gata og varmet opp til det som skulle bli tidenes klubbaften.

Jooda, klar, jeg!

Koseguttane!

En time senere var det tid for Santos. Og ingen av oss var helt sikre på hva vi gikk til da vi så køen. Det så ut som en rap-musikkvideo, med 100 svære, svarte menn foran oss som slang ut «I’ma kieeel that bitch!» og andre linjer man føler bare eksisterer på The Martin Lawrence Show. Det var dermed litt ukomfortabelt da tvillingene kjente eieren og fikk oss forbi hele køen. Damene i billettluka satt et par sekunder og bare stirret på oss før de begynte å le. Vi passet visst ikke så godt inn her.

Da  vi var kommet inn, hvisket Monica meg i øret at Pete Rock og P Diddy spilte plater i kjelleren, og dette måtte selvfølgelig sjekkes ut FØRST. Vi gikk ned trappene og kom inn i en pulserende, liten klubb, stappfull av dansende mennesker. Folk danset på bordene og Pete Rock stod med to eksemplarer av Michael Jackson – Rock With you og lagde sykt god stemning mens P Diddy stod på mikrofonen og skreik «watch him! This is the legendary Pete Rock, y’all!»

Pete Rock og P Diddy represent!

Det ble omtrent en time nede i kjelleren med drinker til $12 og helt rå musikk før vi bestemte oss for å stikke opp og sjekke stemninga. Q-tip snurra old-school hiphop, funk og boogie sammen med Rich Medina, og det er goodvibes hele veien.

Rich på spillerne, med Qtip og DJ Kool Herc i bakgrunnen.

Christoffer slår på sjarmen!

Timene går og jeg og kapteinen i den gylne flaska har blitt gode venner. Dette medfører ofte dansing, og jeg fikk utvilsomt noen blikk for min unike stil, på tross av mørket inne på klubben.

Så der står jeg, Kate og Monica og danser idét en svær posse passerer oss og stiller seg litt bortenfor oss. Han ene i gruppa begynner å danse og ser på et punkt ut til å ha spottet damene jeg står og prøver så hardt å holde tempo med, og bestemmer seg for å dra en kul «danse-med-ryggen-til-helt-opp-til-dem-for-å-så-plutselig-snu-seg-og-se-jenta-dypt-inn-i-øynene» move og trekker sakte mot oss. Problemet HANS var jo utvilsomt at begge jentene hadde på dette tidspunktet hadde sluttet å danse, og jeg stod igjen alene og ristet på beina. Han nærmer seg, drar en stilig spin og ser meg rett inn i øynene.

Det er P Diddy.

Han skjønner hva han nettopp gjorde og tar en sakte David Brent-turn tilbake, for å så gå og gjemme seg oppi DJ-boothen. Tidløst.

Plutselig dukker Ira fra gårsdagen opp. Gutta i DJ-boothen får med seg dette og setter på Chaka Khan – Ain’t nobody. Rått. Han lener seg plutselig over til meg og spør:

«Do you wanna meet Kool Herc?»

Jeg blir relativt lamslått. DJ Kool Herc har vært viktig historie for meg som både hiphop-interessert og DJ, og å treffe han ville være en ære.

«Yes please», sa jeg.

«Ok, come with me!»

Han dro meg med opp i DJ-boothen og der stod jeg plutselig og pratet skiver med Kool Herc, som var sinnsykt hyggelig og så utrolig mye mer down to earth enn det jeg hadde forventet.

Finn Bernhard, Kool Herc og Monica.

På veien ut fikk jeg snappet tak i Qtip og tatt et bilde med han og.

Legg merke til hvordan jeg nesten tafser han i ansiktet.

Lørdag:

Hadde dette vært en vanlig søndag, hadde nok formen min holdt meg innendørs i senga hele dagen, men vi var invitert på grillfest og det hørtes for hyggelig ut til å la være. Bussturen gjennom Bedstuy-området fikk oss derimot til å begynne å tvile litt på hva vi dro til: The Wire-aktige operasjoner med løpegutter og de eldre gutta med dopet stod foran flere av boligkompleksene og en arrestasjon med fem politimenn på én person var bare noe av det vi så.

Stemningen var noe helt annet da vi kom oss inn i bakgården på hostellet festen ble holdt.

Representin' flamingos

Utsikt over til nabogården.

Tobias fant seg en godstol tidlig og forlot den ikke før han dro hjem.

Borettslaget på andre siden av gjerdet hadde stor fest i bakgården, og alt fra bestemødre til barnebarn grillet og danset til musikken som pumpet ut fra høyttaleren som var skuffet ut til vinduet i tredje etasje.

Pump it up!

Det hele var ekstremt goodvibes helt fram til politiet bestemte seg for å dukke opp og bøtelegge en av de eldre, svarte damene for å drikke i offentlig rom. Hun hadde fått smake på en skvett av punsjen fra vår fest og drakk nå vann fra glasset, men politiet syntes tydeligvis dette var god nok grunn til å dukke opp med fire mann og ødelegge stemninga.

Det skal heldigvis mer til å knekke en så bra gjeng som oss, og bare minutter senere var humøret på topp igjen.

På et tidspunkt inviterte liksågodt et par av jentene på andre siden av gjerdet hele grillfesten vår over til dem, noe vi selvfølgelig sa ja til. Men idét jeg er på vei ut av døra, tar en av beboerne på hostellet tak i meg:

«You shouldn’t go outside just yet. There’s been a shoot-out right up the street.»

Og dette var bare et par minutters gå-avstand fra den lokale politistasjonen. Kødder ikke med Bedstuy tydeligvis. Jeg gikk tilbake til hagen. Nå hadde barna i nabogården startet en dansekonkurranse og stod i en stor ring mens to og to battlet hverandre. Ringen løste seg etter hvert opp og ungene danset på alt de fant.

Jeg tok mot til meg, dro ut døra, plukka med meg en 40 fra corner shopen på hjørnet og dro opp til naboene våre. Der traff jeg Lillian og Monica som allerede var i full gang med å lære reggae-dans av en av damene der. Jeg ble stående og prate med litt forskjellige folk før Henrik og Kjersti plukket oss opp og dro oss med videre til et boligkompleks litt lenger oppe i gata. Her ble vi sittende på et par benker og prate, mens et par av de andre gutta spilte fotball med noen barn som fortsatt var gale nok til å være våkne.

Neste dag hørte vi fra Henrik at en av hostellbeboerne hadde blitt knivstukket i ansiktet på vei ut av døra.

Dette er utvilsomt noe av det realeste jeg har gjort.

Finn Bernhard og den siste bilturen

Vi hadde ikke mye å klage over når værmeldinga sa «severe thundershowers» og vi endte opp med 25+ grader og strålende sol. Selv om Soco hørtes ut som the place to be på denne flotte dagen, bestemte vi oss for å våge oss ned i sentrum av Austin og få knipset litt bilder av, blant annet, Texas State Capitol-bygget.

En statue reist til minnet om alle de drepte soldatene på sørstatssiden(Confederate).

Varmen viste seg å bli for mye for oss, og skjønte vi trengte noe å kjøle oss ned på. Vi dro tilbake til Soco og fikk fikset oss en margarita, og fant en utendørs scene hvor vi fikk en gratiskonsert med et av de lokale coverbandene. Vår favorittlåt hadde et refreng som lød omtrent sånn her:

«Ain’t this America(you and me)

Ain’t this America(home of the free)»

Herlig.

Vi spiste middag på Guero’s, en svært hyggelig restaurant i Soco, og dro nedover mot sentrum igjen ettersom klokka var blitt ganske mye og vi hadde blitt anbefalt å sjekke ut utelivet i 6th street. Vi endte opp på et utested som hadde alt en mann trenger: UFC på tven over baren, et dårlig Led Zeppelin-coverband og lettkledde damer dansende foran bandet. Hvem hadde trodd minus, minus og minus kunne utgjøre noe kleint? Trøtte og kanskje litt skuffede dro vi hjem og la oss. Austin hadde uansett vært en fantastisk opplevelse og jeg blir nok nødt til å dra tilbake på et tidspunkt.

Neste dag startet vi den siste kjøreturen vår mot New Orleans. Vi følte riktignok at vi ikke kunne forlate Texas uten å ha testet noe av den berømte grillmaten, og vi fant et fint, lite sted ca 20 minutter utenfor Austin.

Og her LEKTE vi ikke grillmat.

Jeg bestilte 1/2 chicken og fikk akkurat det: Ei halv høne. Den gigantiske porsjonen kostet i underkant av 10 dollar, og vi satte oss i bilen, gode og mette (og kanskje litt fyllesyke).

Etter et par timer i bilen, begynte terrenget å forandre seg. De største ørkenstrekningene var åpenbart langt bak oss. I-10, veien vi hadde ligget på siden El Paso, banet seg nå gjennom sumpterrenger og tett skog. Hello Louisiana!

Litt spoling og vi befinner oss i French Quarter i New Orleans. Vi hadde en tårevåt avskjed med bilen vår en time tidligere og stod nå utenfor hotellet vårt i Conti Street.

I French Quarter skulle  Bourbon Street , i følge Lonely Planet, være det beste stedet å befinne seg på kveldstid, og dette måtte jo selvfølgelig sjekkes ut. Dette viste seg å være en skivebom av dimensjoner: Dette er utvilsomt noe av det kjipere turistkjøret vi har sett. Stort sett alle barene i gata var overfylte med turister, det var MINST to strippeklubber per 100 m(utenfor en av dem stod det til og med en fyr og skreik «pussy! Pussy!» )og det krydde av innkastere. Vår logiske teft er jo uslåelig, og vi bestemte oss derfor å spise middag i Bourbon Street: Surf & Turf, med fritert alligator til forrett.

Tastes like chicken. Really.

Tobias hadde fått i oppdrag av en venn å ta med en flaske Florida Water hjem. Første stedet vi var innom og spurte, fikk vi oppfølgingsspørsmålet «is this for magic use or voodoo use?», og ble dermed henvist til Voodoo Authentica, en sjappe i french quarter som ble drevet av en voodoo high priestess.  Dette ble et av de første stoppene våre neste dag.

Dette ble en interressant opplevelse. Alt jeg visste om Voodoo, hadde jeg lært av Gabriel Knight I, og det å plutselig stå og prate med en type som praktiserer det ble veldig virkelighetsfjernt. Jeg anbefaler dere å lese litt om det på linken over…hvis dere gidder, da.

Etter det dårlige førsteinntrykket vi fikk av byen kvelden før, bestemte vi oss for å utforske French Quarter på dagen.

Violent love

Dama i skranka på hotellet anbefalte oss å spise frokost/lunch på et fransk bakeri nede ved Jackson Square. Dette fikk vi:

Ja, det er melis. Måltidet fikk seg heldigvis en liten løft da det satt et pottesurt jazzorkester på gata utenfor. Tubaisten(?) plystret gjennom tubaen på flere av damene som gikk forbi. Thumbs up!

Plutselig var det kveld, og vi var lei av dårlig mat og dårlig uteliv; nå måtte vi ha noe bra. Vi startet med middag på et relativt fint biffsted.

Finn VS en 20 oz(nesten 600 gram) biff

Le petit dessert.

Det beste med stedet var at vi fikk velge biffkniv selv; servitøren kom over med en hel skuff full av kniver og sa «choose your weapon». Awesome.

Tobias var ganske trøtt etter middagen og stakk hjem og la seg, mens jeg og Christoffer dro ut på byen for å få med oss en obligatorisk live-konsert. Taxisjåføren satte oss av rett ved to finfine steder, på det ene stedet var det blues og det andre stedet var jazz. Bordene var fulle av locals og det var ålreit musikk og nydelig stemning. Heldigvis.

Vi fant en flyer til New Orleans jazz fest som begynte et par dager etter vi dro. Jazz- og funkfans: Jeg advarer om sterke scener hvis dere sjekker lineupen her. Litt bittert, må jeg si. Neste gang jeg besøker New Orleans skal jeg helt klart time litt bedre.

Neste morgen forlot vi sørkysten og fløy til Washington DC,og vi hadde 7 timer å oppleve alt som kan gjøres der. Vi begrenset oss til de vanligste turistgreiene, men ble nødt til å bruke en halvtime i The Obama Store, hvor Tobias kjøpte det beste produktet vi noensinne har hørt om: En Obama action figure.

Så var det fotorunda:

Monolitten.

Monolitten igjen.

Tøffassanne med Lincoln Memorial i bakgrunnen.

Patriotisme i ren form: Fire ørner som holder en krans. Fra WWII-memorialen.

Lincoln Memorial.

Utsikt til Lincoln Memorial fra WWII Memorial.

WWII Memorial.

The Man Himself.

Vi kastet oss i en taxi og rakk AKKURAT bussen vår til New York: Siste stoppested på turen. Og etter tre dager her kan jeg si: Gled dere til neste update!

Finn Bernhard in the South(El Paso og Austin, TX)

Omsider ble vi nødt til å forlate badebassenget, rynkete og relativt uthvilte, klare for timesvis med mer ørken inn mot El Paso. Noen syntes riktignok vi så for glade og uthvilte ut, noe som førte til at vi ble stoppet av Texaspolitiet bare et par timer etter vi forlot Phoenix og ca en time etter jeg overtok rattet. Jeg satt skjelvende i den svette singleten min og så officer D Bagster marsjere opp mot bilen vår. I stedet for å komme på førersiden, valgte han passasjersidevinduet. Da Christoffer, som satt der, spurte om hvorfor vi ble stoppet fikk han klar beskjed:

«Please be quiet sir, I’m not talking to you.»

Åjaha, ja. Han så mot meg:

«You were going a bit too fast back there.»

Jeg hadde kjørt i 85 i 80-sona.

«Where are you guys from?»

«We’re from Norway.»

«Norway, huh? Got your passports?»

Vi finner fram passene og gjør oss klare til å vise. Han ignorerer Chris og Tob og ber meg bli med over i bilen hans.

Undertegnede blir eid i politibilen.

Jeg setter meg i forsetet i bilen hans og denne dialogen utspiller seg:

«You were going a bit too fast back there. Also, you were in the passing lane.»

«Yes. Yes I was.»

«So where did you say you’re from? Germany?»

«Norway.»

«Norway, huh?»

«Yep.»

En kort pause oppstår mens han puncher inn infoen fra førerkortet mitt i politiregisteret.

«So you said you were from Finland?»

«…no, Norway, but because of my name I get that a lot.»

Den nervøse nødvitsen min ble knust av et herlig og kaldt blikk fra politimannen. Nå koser vi oss, dere.

«Ok, I’ll let you off with a warning. Y’all drive safe.»

«You don’t wanna see my passport?»

«(Oppgitt tone)No need for that, sir.»

Neimen så greit da. Jeg setter meg inn i bilen og innser at vi ble stoppet på en bakketopp av en politibil som umulig kunne fått tid til å måle farta vår og må gjennom et ti minutters avhør for å ha kjørt 85 i 80-sona. Mye tydet på at vi hadde krysset enda en state line og nå befant oss i Texas.

Vi kjører videre og kommer oss et par timer nærmere El Paso før vi bestemmer oss for å stoppe og få oss noe mat. En tilfeldig avkjørsel og en tur gjennom tidenes mest stusselige by leder oss til dette stedet:

Med EKSTREMT lave forventninger(dette var det fineste restaurantskiltet i byen) gikk vi inn døra på det lille, røde bygget. Det som møtte oss var som tatt ut av en film: Den venstre siden av restauranten var dekket av pensjonister og en liten gruppe svært harde latinoer på et av bordene,  høyresiden var nesten tom bortsett fra et par cowboyer, helkledde i dongeri og med store hatter og barter, som satt der og spiste middag med familiene sine. På veggene hang det gamle rifler. Tobias observerte den ene cowboyen gi en enkel og streng beskjed til barna sine: «Eat.» Og det beste var at idét vi kommer inn døra, snur så godt som alle seg og ser på oss i et par sekunder før de vender seg tilbake til sitt. Vi var helt klart ikke i Arizona lenger.

Litt satt ut av den varme velkomsten satte vi oss ned ved et bord på høyresiden. Et par minutter senere kommer en servitrise. Hun stiller seg opp og stirrer sløvt på oss.

«Could we have a look at your beer menu please?»

Hun stirrer videre.

«Ehm…we need a second before we can order.»

Hun stirrer fortsatt, sier ingenting.

Så, plutselig, sier hun

«Sorry, I just felt I should make you feel bad for a second. What can I get y’all?»

Dette var første gangen vi ble møtt av noe annet enn generisk service og vi ble umiddelbart forelsket, i både henne og Texas. Vi sjekket kjapt biffmenyen og fant en liten luring på 600 gram til ca 20 dollar(menyen hadde biffer på opp til 2 kilo!). Lett den beste biffen så langt, og jeg stiller meg skeptisk til at New York klarer å by på noe bedre.

Fornøyde og mette gutter!

Vi vurderte å bli i byen og sjekke stemninga på en lokal bar og spurte likegodt servitrisa.

«Nah, you don’t wanna do that.»

«Why? Aren’t tourists welcome there?»

«Nobody’s really welcome there.»

Klar beskjed, sånt liker vi.

Ca fem timer senere har vi klart å komme oss til El Paso, en by som blant annet har huset superstjernen Ricardo Ramirez, og som skulle være kjent for den meksikanske maten. Vi spør matkjenner Christoffer hva han synes om maten på det eneste stedet som var åpent da vi kom fram:

Klikk her for film!

Sultne og slitne dro vi tilbake til hotellet vårt rett nede i gata og fikk oss noen timer søvn før det var på an igjen. Heldigvis var det god stemning i bilen med Sonic Youth i høyttalerne og red bull i hjernen, og vips var vi framme i Austin. Austin skulle vise seg å bli en av de store overraskelsene på turen. Vi ankom byen og forventet en by fylt til randen med nærmest cowboyer, saloons og utendørs barbequesteder på hvert gatehjørne(vi snakker tross alt om en av de større byene i en stat som trykker «don’t mess with Texas» på veiskiltene sine), men istedet møtes vi av Soco-området: En bydel ikke helt ulik Haight/ashbury i San Francisco, med masse bruktbutikker og generelt god stemning. I tillegg hadde vi visst tima oppholdet vårt helt sykt bra, for det var nemlig et hotrod-stevne hele helgen og gutta fylte opp gatene med fantastiske biler og fantastiske stiler.

Sjekk kongen på venstresida!

En av favorittene: The Texas Bullshit Scraper

Disse 50-tallsdamene poserte rundt et par av bilene.

Tidenes ratt.

Og så, favoritten min:

Jeg innså nettopp hvor langt dette innlegget ble og stopper her. Mer Austin i neste post, og beklager den elendige videoløsninga…det skal ikke gjenta seg!

Finn Bernhard i ørkenen

I løpet av de siste to ukene har vi krysset milevis med ørken, fra San Francisco til Las Vegas, Nevada, fra Vegas til Phoenix, Arizona og fra Phoenix til Austin, Texas. Vi regnet litt på det og vi har faktisk kjørt over 160 mil, bare fra Vegas. Og når man kjører gjennom ørkenen, tar liksom aldri steppene slutt. Man ligger stødig i 80 miles per hour(ca 130 km/t) på helt rette veier, med cruise control og automatgir, og ser veien bare forsvinne bort i horisonten. Hver bakketopp er en ny fotorunde, hvor jeg og Tobias prøver å få dokumentert så godt som mulig de fantastiske landskapene, noe som er ganske vanskelig. På de største slettene dukker gjerne slike veiskilt opp:

Gjerne med medfølgende sånne her:

I veikanten ligger roadkill i alt fra størrelse XS til XXXL. Hundrevis av gigantiske trailere passeres i løpet av et par timer. Vi brenner tank på tank med bensin og stopper innimellom for å smelle på 15 nye gallons med bensin til den nette sum av 30 dollar. I tillegg fyller vi på med vann, Red Bull halvlitersbokser, beef jerky og andre delikatesser bensinstasjonene kan tilby oss. Bilen ser helt forferdelig ut(skal få fikset bilde av det).

Av og til passerer vi store jorder og tilhørende stereotype bygninger.

Vi hadde et par stopp før vi kom oss til Austin. Første etter Vegas var Hoover Dam, en opplevelse vi strengt tatt ikke syntes var så fantastisk, men jojo, skakje klage.

God-dam! He-he.

Deretter gikk turen til Grand Canyon. Det var en lang kjøretur mellom demninga og Grand Canyon Village, og vi kom oss ikke fram til tittepostene før rundt solnedgang. Vi skjønte riktignok fort at dette var verdt å få med seg i dagslys og fikk ordna oss en (dårlig) biff og et hotellrom nede i landsbyen.

Det hadde, som sagt, allerede blitt mye bilkjøring, og neste morgen bestemte vi oss derfor for å få oss litt mosjon. Vi fikk et kart i resepsjonen på hotellet over hiking routes i Grand Canyon, smalt bilen opp på en parkeringsplass i nærheten av ruta og ble møtt av denne plakaten:

Vi følte oss ikke helt i samme målgruppe som de 200 kilos amerikanerne som valset forbi oss med oksygenmaske, men følte oss litt mer truffet av biten som henviste til «the young, strong and invincible». Alt man trenger før en god gåtur er jo tross alt en påminnelse om at veltrente 25-åringer har dødd av slag på samme ruta.

Vi kom oss i gang med gåturen og det skulle ikke mange 100 meterene til før kameraet måtte opp. FOR en utsikt!

Jeg må innrømme at jeg var relativt stressa på turen nedover. Det var ingen gjerder langs veien ned, og med et fall på et par 1000 meter sleit jeg mer enn nok med å gå noe annet sted enn helt innerst mot fjellveggen. Christoffer var tydeligvis av en helt annen sort(les: Hadde et dødsønske) og klatret ut forbi sperrede områder til stor glede for de forbipasserende japanerne.

Etter ca 30 minutter i nedoverbakke tok vi en liten pause og satte oss med en pose peanøtter og vann. Plutselig hadde vi fått oss en ny venn:

Og det nølte ikke med å snike seg nærmere oss(og peanøttene)

Slikt mot måtte belønnes:

Nuts for you!

Da vi senere kom oss opp fant vi en plakat som lignet veldig på bildet over:

Under plakaten stod det at over 250 mennesker hvert år blir bitt av ekorn og må på sykehus. Eid.

Turen opp igjen ble en svett affære, kanskje mest siden advarselsplakaten hadde sagt stigningen tok omtrent tre ganger så lang tid som turen nedover og vi prøvde å ta begge veier i omtrent samme tempo. Vi ramlet inn i bilen, svette og deilige, og kjørte ut på Route 66.

Mye kjøring senere ledet oss til Phoenix, AZ, hvor vi liksågodt bestemte oss for å slappe litt av etter flere uker med temmelig aktive dager. Hotellet hadde badebasseng, noe som passet oss utmerket. To dager gikk uten at vi så mye som beveget oss ut av hotellområdet. Maratonrutene lå fortsatt foran oss: Phoenix, Arizona – Austin, Texas (10 timer+) og den siste strekninga med Austin, Texas – New Orleans, Louisiana (10 timer+).